MS Talabot del 6

MS TALABOT - DEL VI

M/S Talabot mars 1942 – opp i røyk!

Talabot brenner kraftig etter å ha fått ei bombe omtrent midtskips på babord side ved 14-tida torsdag 26. mars 1942.
Grand Harbour, Valletta, Malta. Skipstegningen levner ingen tvil om at fotografiet faktisk viser Talabot.

Overskrifter på nettstedet „Malta: War Diary. Story of a George Cross”. Her finner man
notiser time-for-time om hva som hendte de kritiske dagene under siste verdenskrig.

Utdrag fra dekksdagboka:

Mandag 23/3
Ankom Grand Harbour klokken 0945 ; manøvrerte fartøyet rundt og fortøyde til bøyer for og akterut kl 1011. Luftangrepene pågikk i ett sett og fortøyningen var ikke ferdig før ved 1700-tiden mens lossemannskapene gikk til tilfluktsrom under hvert angrep. Det ble plassert lektere fra skipet til kaien som landgang for at stuere og mannskap skulle komme seg i sikkerhet under angrep. Klokken 1900 ferdig med dette.

Tirsdag 24/3
Lossing av last pågikk fra kl 0700 til 1800 med seks arbeidslag. Arbeidet blei stadig avbrutt av luftangrep og fikk bare losset 100 tonn.

Onsdag 25/3
Fortsatte med lossing med seks gjenger fra 0700 og med sju gjenger fra 0800 fram til kl 1800. Stadig avbrutt av nye luftangrep, flere bomber falt nær skipssida. Losset omlag 450 tonn.

Torsdag 26/3
Fortsatte å losse med sju gjenger fra kl 0700. Kontinuerlige flyangrep gjennom formiddagen. Kl 1250 nytt angrep som ble mer voldsomt med mange Stuka- og Junker-bombefly. Rundt kl 1400 ble „Talabot” truffet av en bombe på babord side av båtdekket og som passerte gjennom elektrikerens lugar, shelterdekket [lettere dekk over hoveddekket, overs. anm.] og ned i maskinrommet, der det tok til å brenne. Alle lugarene, både på babord og styrbord side, ble blåst til fillebiter i eksplosjonen. Brannen i maskinrommet utviklet seg raskt og det var umulig å komme seg ned for å starte hjelpemaskineriet. Kapteinen ba om brannslange og skumsprøyte fra obersten i Depoet og ble lovet at dette skulle komme på plass så raskt som mulig. Kapteinen snakket med sjefen for spesielle tekniske operasjoner (STO) og ba om taubåt med brannslukningsutstyr og skumapparat. Alt dette ankom snart etterpå, og ekstra marinemannskaper begynte med brannslukning. Brannslanger ble også lagt ut fra land, men ilden spredte seg stadig, nå også til lasterom tre og fire [forover]. Mens brannslukningsarbeidet pågikk, var det stadig luftangrep og bomber som falt nær skipssiden og skadet bunnen av taubåten og satte pumpene ut av funksjon. Slukning ble utført i lasterom tre og fire, men flammene var under shelterdekket og vi kunne ikke nå dem direkte med vann.

Time-for-time-notater 26/3.

Ettersom det var frykt for at ammunisjonen - som besto av bl.a. vanlige bomber, to tonns bomber og 16 torpedoer i rom fire - kunne eksplodere, ble det besluttet etter konferering mellom STO-sjefen og kapteinen, å sprenge hull i skipssiden for å få ammunisjonen under vann. Bydelene nærmest båten hadde i mellomtiden blitt evakuert. Omkring kl 1700 anviste kapteinen hvor dypvannsladningen skulle plasseres for å være mest tjenlig. Dekket midtskips var da glødende hett og for å komme i land måtte vi gå om bord i en båt fra fremre dekk. Kort etter begynte det også å brenne i lasterom ett der det var lagret bensin, og tykt med røyk og flammer sto til værs. Ilden fortsatte med voldsom kraft hele natten og neste morgen var det bare poop’en [helt akterut] som ennå var uskadet. Forparten av skipet lå nedsenket til omkring 30 cm under overdekket. Skipet ble betraktet som totalhavarert.

Ei flybombe satte bom for videre lossing

Det tok 12 timer før lossearbeidet kom i gang etter Talabots anløp i Grand Harbour på Malta. Deretter pågikk lossinga i to dager, men stadig avbrutt av flyangrep. Den tredje dagen - torsdag 26. mars 1942, starta bombinga tidlig om morgenen og økte i intensitet utover dagen. Rundt kl 12 kom 300 Stukaer fra Sicilia og forvandla havna til et flammende inferno!

I nesten seks timer, i bølge på bølge, kom 120 bombefly og mange kampfly, som slapp mer enn 350 høyeksplosive bomber à 250 og 500 kg mot skip, kaianlegg og luftverninstallasjoner i Grand Harbour. Med større presisjon enn tyske Luftwaffe noen gang før hadde lyktes med.

Hele besetningen fra Talabot klarte å komme seg i sikkerhet i et tilfluktsrom på land, hvorfra de omkring kl.14:00 helt hjelpeløst måtte stå å se gjennom gluggene hvordan et av flya fikk inn en fulltreffer på Talabot. MERK: ifølge dekksdagboka kl. 14, men Malta War diary i utklippene vist i bildet ovafor merka 26/3, sier kl. 12:30. Mulig at den ene kilden bruker GMT som tidsangivelse, mens den andre kanskje bruker det vi i dag vil kalle sentraleuropeisk sommertid, men dette må undersøkes nærmere.

M/S Talabot presisjonsbombes i Valletta på Malta 26. mars 1942. Skipet var nådd inn til Grand Harbour etter dramatisk seilas i konvoien MW 10, og lossinga var på langt nær ferdig da et voldsomt flyangrep satte skipet ut av spill. Valletta var inntil da
den mest bomba byen i verden. Sivile tap aleine utgjorde 1493 døde og 3764 såra, svært mange av disse barn.

Brannen spredte seg fra motorrommet midtskips og framover gjennom lasterom 4 og 3 henimot 1 forrest. Bildene her, viser hvordan Talabot brant under nedsenkninga. Bydelene rundt sto flere timer i stor fare for å bli ramma av eksplosjon i ammunisjons- og drivstofflagra om bord.

Talabot lå til ankers „under Floriana”, 40 m fra land, omtrent der tegninga viser. Kart over Valletta 1941–42. Evakuering
av flere bydeler blei beordra på grunn av eksplosjonsfaren fra ammunisjons- og drivstofflagrene om bord.

Kapteinen storma ut for å se, og unngikk bare så vidt et granatnedslag, før maskinsjefen fikk dratt ham tilbake inn igjen i tilfluktsrommet. Etter å ha fått summa seg litt, bar det ut igjen, med maskinsjefen bannende på slep. Talabot var altså truffet på babord side av båtdekket, omtrent midtskips. Bomba hadde gått videre gjennom shelterdekket (en spinklere overkonstruksjon som fungerer som et beskyttende tak mot nedbør) og hoveddekket, og hadde eksplodert i maskinrommet nedenunder, der det begynte å brenne. Alle lugarene bakenfor var blåst i filler av trykket, unntatt fjerdestyrmannens, som var uskadd. Ei anna bombe eksploderte like utafor skipssida forut, og i lasterom 1 var asfaltfat, bensin- og parafinkanner blitt kasta rundt og landa hulter til bulter, men uten sjøl å ta fyr.

Både Talabot og Pampas blei truffet i samme angrep – og om kvelden, etter 40 bomber, også Breconshire, som lå i Marsaxlokkbukta på sørøstkysten av øya. Mot slutten av dagen blei dessuten flere av marineskipa i eskorten ramma: Legion senka i havn av to bomber og Penelope „pepperbøsse” skada, med høl både foran og bak.

Ved solnedgang blei Floriana innhylla i rødlig glød, som gikk over i en infernoliknende farge når natta falt på. Områdene rundt Grand Harbour gløda rødt: skyene var røde; sjøen var rød; rødt gikk igjen overalt – noe slikt hadde vi aldri opplevd før. Imens velta flammene opp fra Talabot – ukontrollert – som et varsel om undergang. Floriana likna en overoppheta ovn!
Ifølge et øyenvitne.

Befolkninga fikk ordre om å forlate husa og bomberommene for å søke tilflukt lengre vekk. Mange adlød, mens andre valgte å stå og se på ildhavet fra utsiktspunkter, uten å innse faren de utsatte seg for hvis skipet skulle eksplodere og blåse vekk store områder i bydelene Valletta, Floriana, Marsa og „de tre byene” Vittoriosa (Birgu), Senglea samt Cospiçua.

Videre forsøk på å losse de to handelskipa Talabot og Pampas blei hindra av forhold i havna og det konstante, kraftige bombardementet.

Brannen utvikla seg raskt, og midskipsdekket blei så rødglødende at det ikke lenger var til å stå på, og mannskapet måtte gå i båt fra fordekket for å komme seg i land. Situasjonen forverra seg for hvert minutt, sjøl om hjelpemannskaper var i full sving med diverse slukningsutstyr. Brannen spredte seg videre framover i båten, mot lasteromma med bensin og sprengstoff. Mens luftangrepa hele tida fortsatte med full styrke.

Febrilsk jobbing for å hindre at Talabot ødelegger bydeler

Kaptein Toft ønska å få en nærliggende krysser til skyte hull i skipssida ved maskinrommet. Den farlige og lettantennelige lasta i forskipet måtte settes under vann. Den gikk ikke admiralen med på, men Toft kunne få utlevert sprengstoff og hjelp til å gjøre jobben sjøl.

Dette begynte å bli storfarlig! Sprengladningene kom og alle mann ble beordret i land. Sammen med underoffiseren fra Sea Transport Office plasserte vi ladningene i kasteliner under vann og i høyde med underrummet. Nu var jeg glad for at jeg hadde lagt kornsekker langs skipssiden under innlastingen. De kunne ta av for eksplosjonen slik at den ikke spredte seg i rummene med katastrofale følger.

Endelig kunne jeg gå opp i lugaren min og samle mine personlige eiendeler som fotografier av kone og barn, min dagbok og noen klær. Med en lakenbylt over skulderen kom jeg meg i land fra fordekket. Midtskipet var så rødglødende at det freste under skosålene.

Kaptein Toft i boka Menn uten medaljer.

Dennis risikerte livet for å senke Talabot
Under tungt luftbombardement, fikk torpedo- og eksplosiv-offiser Dennis Arthur Copperwheat kommandoen over et arbeidslag fra krysseren Penelope, som skulle nedsenke den brennende Talabot. På grunn av brannen innabords, måtte ladningene altså hales ned langs skipssida til der hull skulle sprenges etter kaptein Tofts anvisninger. Under arbeidet eksploderte ammunisjon rundt dem fra brennende last på dekk. Skipet lå 40 meter fra land, men ikke lengre enn at de elektriske kablene for å fyre av sprengladninger akkurat nådde fram. Copperwheat sendte de andre i dekning, men måtte utløse sprengningen fra så kort hold at han sjøl fikk kjenne på trøkket. I dykkerdrakt blei Copperwheat kasta i været og alvorlig skada.

Uten hans heltemodige handling, ville skipet trolig forvoldt stor skade i havneområdet. Mye av ammunisjonen kunne reddes og flere av Talabots store bomber blei like etterpå sluppet over Italia.

For sin bragd mottok Dennis Copperwheat seinere Georgskorset – en britisk utmerkelse innstifta av kong Georg VI i 1940 til belønning av heltemodig innsats og tapperhet under farlige omstendigheter.

Også øya Malta fikk tildelt Georgskorset av Georg VI, for å „vitne om folkets heltemot og hengivenhet” under den store beleiringen de gjennomgikk i 1940–1942. Fra 1943 har Georgskorset hatt sin plass i det maltesiske flagget.

Georgskorset, denne høythengende utmerkelsen for utførte bragder blei tildelt både øya Malta og løytnant Dennis Copperwheat
under den annen verdenskrig. Dennis mottok også flere andre medaljer i løpet av sin karriere, deriblant Viktoriakorset.

Nedsenkinga av Talabot som britisk tegneserie

Det britiske tegneseriebladet The Hornet presenterte i 1966 historia over to sider for sine unge lesere om hvordan løytnant Dennis Copperwheat senka Talabot og redda havneområdet i Valletta. Litt misvisende framstilling på flere måter, men teksten er retta på av Tor Ivar Bjønness i forbindelse med oversetting til norsk:

The Hornet nr. 134, 2. april 1966, fram- og baksida av bladet.

Totalvraket overgis

Bildet, henta fra warsailors.com, hvor det er innsendt av Jan Visser, sies å vise den nedsenka Talabot i Valletta.

Neste morgen lå Talabot halvveis nedsenka, nok til å avverge eksplosjonsfaren om bord. Denne fredagen – 27. mars 1942 – blei det norske flagget i akterenden fira og det britiske marineflagget heist. Søndag fikk mannskapet ordre om å bli med den britiske krysseren HMS Aurora til England.

Men da gutta hennes ble innkvartert […], fikk ikke Margit være med. His Britannic Majesty’s krigsskip har ikke kvinner om bord. Så hun som hadde løpt med kaffekopper døgnet rundt mens bombene haglet, måtte sitte igjen på Malta og se sine skipskamerater seile til England og nye oppgaver. Der ble hun sittende i 3 uker.
Ifølge daværende fjerdestyrmann Knut Hornburg i Skib-Rederi, informasjonsorgan for Wilh. Wilhelmsen. nr 3 1985, side 18.
MERK: som vi kan lese i et intervju med Margit lenger ned i denne historien, blei Margit sittende tre uker på Malta, før hun „tilbrakte en lengre ferie” i Australia.

Vraket av Talabot blei igjen truffet av ei bombe kl.17:46 12.april og nok en gang satt i brann.

I midten av oktober 1946 lå båten lavere i sjøen enn på forrige bilde. Deler var borte, og mer suksessivt fjerna med åra.

Kunne mer av lasta vært redda?
Den italienske marinen hadde ikke fått has på konvoien under selve kamphandlingene tidligere, men i etterspillet gikk mye av den viktige lasta tapt. Kunne mer vært gjort?

Dessverre var det ikke kaptein Toft som bestemte rekkefølgen i losseoperasjonen, da hadde vel høyeksplosivene gått ut før. Det tar nesten 3 døgn å få unna stykkgodset. Bølge på bølge av stukasbombere stuper mot skipet. Hver gang alarmen går søker mannskap og lossegjeng tilflukt i huler og bunkers. Det går sent, altfor sent. Kanonmannskapet på festningen biter kraftig fra seg. HMS Penelope som også er kommet relativt helskinnet i havn, sparer heller ikke på kruttet, men det uunngåelige skjer.
Intervjuet med Knut Hornburg i Skib-Rederi.

Fjerning av vrakrestene i ettertid

Fordi Talabot lå og hindra skipstrafikk og ny utbygging i havna, heva malteserne restene av det en gang så stolte skipet og flytta det til Pinto Wharf, der det blei bundet opp.

Daværende Pinto-verftet vist på kart over nåtidas Valetta. Usikkert nøyaktig hvor Talabot lå oppankra, men
posisjonen er beskrevet som „under Floriana” og nær dagens „Valletta Waterfront”. Se også forrige kart.

En weekend brøyt Talabot seg fri fra fortøyningene og dreiv ut i midten av Grand Harbour, der det sank. Ironisk nok, nærmest i samme posisjon hvorfra det hadde blitt hevet, la det seg nå tilbake i sin våte grav.
Times of Malta

I 1946 blei Talabot kutta ned til den doble bunnen, men en betydelig del blei liggende igjen på bånnen.

Etter flere tiår var Grand Harbour fortsatt som en kirkegård med vrak fra andre verdenskrig. Ved søk fant de det som var igjen av Talabot, der den var blitt senka nær dagens Valletta Waterfront. Da det nye Crucifix Wharf nærma seg ferdigstillelse, var det viktig å rydde den sentrale leia skikkelig for gjenværende vrak og ueksplodert ammunisjon fra krigstida. For framtida ville man trenge minst 13 m fri dybde i området.

Det oppsto uenighet mellom de maltesiske og britiske regjeringene om metoder og midler, og den russiske bergingsbåten Ametist blei leid inn for å kartlegge vraka. Den tyngste gjenstanden av alle - en plattformaktig del av dobbeltbånnen på 500 tonn - løfta den nederlandske flytekrana Taklift1 opp til overflata 26. juli 1985. Den blei deretter flytta til Menqa.

Daværende sjefsdykker David Schembri forteller i ettertid om utfordringene:

Et skip fullt med ammunisjon, bomber og torpedoer og nedsenka for å beskytte ‘the Three Cities’, bød på den største utfordringa for dykkergruppa som hadde fått det farlige ryddeoppdraget.

Talabot vakte mest bekymring, fordi historia fortalte oss at den ble senka med mye ammunisjon om bord, og når vi undersøkte det, innså vi at mesteparten fremdeles var igjen under slam og silt.

Bare skroget av Talabot var igjen, 15 x 20 m og 8 m høyt. 20 maltesiske og 5 dykkere fra Royal Navy fjerna overflødig gjørme rundt og plasserte vaiere under den før løftinga kunne begynne. En rekke 250 punds bomber og 4-tommers kanongranater blei funnet.

Dette var en ekstremt farlig operasjon, fordi opprenskning av områdene rundt skroget kunne påvirke det. […] Når det ble hevet, eksploderte tonnevis av småammunisjon på grunn av forskjellen i omgivelsestrykk, men eksplosjonene var ikke sterke, siden de fleste av dem var for gamle.

Etterlatenskaper fra Talabot på Malta

Siri Myhr, dattera til gnisten om bord, besøkte øya i 2017, og tok bl.a. disse bildene av gjenstander hun fant fram til i Valletta:

Skipsklokka er godt tatt vare på i „Malta at War Museum” i Valletta. Sverre Myhrs Krigsmedalje er også utstilt.

Våpen berga fra Talabot før senkinga i 1942 ble forlagt i ei eng nær Fort Rinella. Hva som skjedde videre er uvisst.

Feilidentifisering

Det ikoniske fotografiet til venstre nedenfor har vært brukt av flere for å vise Talabot som bombemål i Grand Harbour i slutten av mars 1942. Flere har påpekt at utseendet ikke stemmer, og Anthony Rogers hevda i Times of Malta på 80-års-dagen for forliset, at bildet må dreie seg om skotske Perthshire i samme situasjon året før.

Fienden har ordet

I del 3 fortalte jeg om en tyske flyger som var med på bombetokt over Malta og som ikke syntes fiendeflya bød på noen særlig match da. Styrkeforholdet endra seg til britenes fordel når de første, mer kapable Spitfirene ankom våren 1942. (Spitfire betyr ordrett ildspytter eller, fra gammelt av, lidenskapelig person med sinneutbrudd.)

Det britiske hangarskipet HMS Eagle leverte de første 15 Spitfirene til Malta 7. mars 1942.

Luftwaffepilotene var blitt fortalt at Talabot og Pampas må senkes, koste hva det koste vil, men tyskerne hadde begynt å få store tap i møte med bedre britiske kampfly og aggressivt luftvern.

Heinrich Hübner tjente som observatør på et JU-88-bombefly, ett av hundrevis som nå angreip Malta daglig. A. H. Rasmussen blei kjent med Hübner etter krigen og formidler hans versjon i kapitlet Fienden har ordet på side 180–183 i boka Menn uten medaljer:

Etter hva jeg senere har hørt, overlevet ikke en eneste pilot av min eskadre Junkers 87 og 88 stupbombefly denne grusomme krigen. […] Vi hadde nådd det punkt at pilotene til tider var så nervøse at de nesten ikke var tilregnelige. De trengte moralsk støtte for å gjennomføre et angrep […]

Denne gangen var det løytnant Steyersepp som kom til meg, blek i fjeset og med rødkantete øyne. I fjorten dager hadde han kommandert 1. eskadre, selv om han var svært ung og bare løytnant. Alle hans forgjengere var skutt ned over Malta og han hadde intet valg. Aldri hadde jeg sett ham så nedstemt. […]

Plutselig blendende sol. Maltas brune klipper til venstre. Under oss et forsyningsskip, en krysser og jagerne. Lynglimt fulgte lynglimt. Noen skrek noe helt uforståelig i øretelefonen min - hvor går vi?

Begge bomber for kort, hørtes plutselig mekanikerens stemme, og så vet vi det. To Spitfires sendte oss for full fart tilbake til skydottene og derfra tilbake til Trapani på vår siste liter bensin.

Margit, katten og jeg …

Salongjenta Margit Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle og tar imot British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie. Modige Malta-Margit fikk samtidig også tildelt Krigsmedaljen og St. Olavsmedaljen med ekegren. Hun er eneste kvinne av i alt 779 personer som har fått denne høye utmerkelsen. Margit Johnsen hadde tidligere også mottatt Distinguished Service Cross
på Malta og har vært regna som Norges høyest dekorerte kvinne fra 2. verdenskrig.

En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet for siste gang, kom plutselig den tapre salongpiken Margit opp til meg. Det var midt i et luftangrep og hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde - Margit, katten og jeg.
Kaptein Toft i Menn uten medaljer, side 89.

Det var engelsk presse som trakk M/S Talabot og Margit Johnsen fram i rampelyset og ga salongjenta hedersnavnet Malta-Margit. De spennende rapportene om dødskonvoien spredte seg verden rundt. Hennes heltemodige innsats og moralske eksempel under kamphandlingene var verdt mye i ei tid da britene satsa alt for å bevare Malta; midt i verdenskrigens hete. Og ingen nyheter fenger bedre i krig enn de som styrker egen kampmoral.

Men Margit kunne styre sin begeistring for mye av viraken. Hun følte ubehag ved intetanende plutselig å bli henta ut fra jobben hu sto midt oppi og ned på kaia for å bli dekorert med diverse medaljer av diverse ukjente. Den britiske admiralen J.S. Ritchie overrakte henne the British Empire Medal for Meritorious Service, for innsatsen under konvoi MW10 fra Alexandria til Malta i mars 1942 og da skipet blei bomba og senka. Alt mens hu sto der i serveringsforkle og med en serviett i handa og bare ønska seg tilbake til arbeidet. Hun ser ikke glad ut på fotografiene.

Til høyre: Intervju med Margit Lucie Johnsen Evje Godø 10.06.1964, side 8.

Margit malt av Vebjørn Sand på Roseslottet etter fotografiet over t.v. Men blikket er endra.
Her ser hun ut til sida, distanserer seg både fra det som foregår og fra oss som tilskuere.

Under angrepene var hun rundt med kaffebrettet sitt. Smilende og tilsynelatende uanfektet viste hun mig en granatsplint hun hadde i lommen og som hadde truffet stålhjelmen som hun, likesom vi andre, hadde på hodet. Hun var i det hele tatt et strålende lite eksempel på mot og koldblodighet.

Med disse orda blei Margit Johnsen anbefalt krigsdekorering av Toft.

Tanker ved reisas slutt - Helge og Rolv

Helge, faren til Rolv Wesenlund kom aldri hjem igjen til familien, kona og sønnen i Horten etter krigen. Han bosatte seg i Sydney og ville ha familien ned til seg i Australia, hvor det var lettere å få jobb i land og framtida så lysere ut. Men mora vegra seg for å dra.

Rolv vokste fra fire til ni års alder i løpet av krigen. Hvordan prega fraværet ham? Det var ikke noe han snakka med skolekameratene om.

Han nevnte det aldri, sier sønnen Paal til Per Egil Hegge i boka Rolv Wesenlund … og takk for det:

Jeg spurte ham noen ganger da jeg ble voksen nok til det, og han svarte bare at nei, det var greit. Men det var jo ikke det, så pass skjønte jeg.

Odd Grann, en nær venn i voksen alder, fikk inntrykk av at den fraværende faren bidro til at Rolv Wesenlund hele livet lette etter sin identitet. […] Han lukket seg alltid når dette temaet truet med å komme opp, og han snakket så å si aldri om faren.

Rolv besøkte likevel faren sin i Australia på tampen av Vietnamkrigen i 1975.

Helge Lodve Wesen-Lund ble kremert [etter sin død i slutten av april 1976]. I samsvar med hans siste ønske ble asken ført til Norge og spredt i havet utenfor Færder - det SISTE han hadde sett av fedrelandet da M/S Talabot stevnet sørover på sensommeren i 1939.
Sitater fra boka Rolv Wesenlund … og takk for det av Per Egil Hegge, Juritzen forlag Oslo 2014, s.26–27 og 229, Tor Ivar Bjønness sin utheving.

Tanker ved reisens slutt - Randi og Øyvind

Lille Randi Irene vokste fra ett til seks års alder på Nøtterøy i løpet av krigen. Da faren kom hjem utpå høsten 1945, var’a allerede skolemoden. De hadde ikke fått sjansen til å bli kjent med hverandre under oppveksten hennes, og livet videre bød på ekstra utfordringer i begynnelsen.

Øivind tok over gården og blei bonde slik faren også hadde gjort etter sjømannslivet. Som småbruker måtte han spe på med andre jobber ved sida av. Da Øivind døde i slutten av mars 1996, hadde han overlevd maltadagene med 54 år.
Øivind fortalte flere ganger om hvor vakkert han syntes det alltid var å seile inn mot Oslofjorden om våren, med alt det grønne; det FØRSTE han hadde fått se av fedrelandet da han kom tilbake etter langfart.

For én gangs skyld bar han dem på seg. Medaljer er synlige hederstegn.

MALTA-MARGIT HEDRES: Men hvem står øverst til høyre og bivåner det hele? Om ikke nettopp to av hennes nærmeste
kolleger, kokken Øivind og stuerten Helge! (Begivenheten fant sted i Liverpool, seinere utpå sommeren.)