MS TALABOT - del IV

M/S Talabot, 1942 – siste reis

​Churchill gir aldri i verden opp Malta, sier Halvor. Men hør, da, for faen, gutter! roper Petter’n. Han slår i bordet og velter ølglasset, som det heldigvis bare er en liten skvett igjen i. Nå i slutten av mars seilte en konvoi med fire allierte skip mot Malta med livsviktige forsyninger. Konvoien hadde halve Royal Navy som eskorte. Men ifølge det som blir sagt av Nortraship-kontorister jeg har preka med på Norway Bar, kom ikke en eneste av de fire skutene helskinna fram til Malta. Ikke en jævla en! Øya bombes av tyske og italienske fly hver bidige dag. Valletta er verdens mest bombede by. Grand Harbour skal se ut som en skipskirkegård. Folket på Malta sultes ut og blør i hjel, samme hva Churchill måtte tro og håpe. Når Malta faller, blir Middelhavet det samme som i romertida, et Mare Nostrum for Mussolini og Hitler. Da vil Egypt og Palestina, Syria og Persia og hele sulamitten falle på aksemaktenes hender. Hitler vil sikkert ikke være dårligere enn Aleksander den store, og kommer til å marsjere mot India. Når japanerne har tatt hele Burma, vil de rykke fram derfra og angripe India fra øst. Da går sola for ned for hele Det britiske imperiet.
Jon Michelet i En sjøens helt, bind 4: Blodige strender. Oslo 2015. Side 39.

​Ett av de fire skipa som Michelet omtaler i dette sitatet fra hans bestselgende og anbefalelsesverdige romanserie om skogsmatrosen Halvor Skramstad, er vår M/S Talabot; altså nok en gang på vei til Malta. Skjønnlitterære fortellinger kan levendegjøre dramatikken for den uerfarne leseren på en helt annen måte.

Nok en tur – att og fram – over Rødehavet, Arabiahavet og Indiahavet

​Etter en måneds tid i havnebyer i det sørøstlige Middelhavet helt på tampen av 1941, la Talabot ved nyttår ’42 først ut på en sju ukers tur-retur-tripp tilbake til Australia. Hele veien aleine. Australia, som del av Det britiske samveldet, hadde vært aktivt med i krigen på alliert side siden høsten 1939. Japan gjorde seg til fiende da de fredag 27. september 1940 inngikk Tremaktspakta med Tyskland og Italia, og etter deres angrep på amerikanske Pearl Harbour 7. desember 1941, var Stillehavet en heit krigsskueplass. Kartet over viser hvor langt japanerne hadde ekspandert vest- og sørover i april. Med sine 17 knop kunne Talabot gå litt raskere enn de fleste handelsskip på den tida, og dessuten var de bevæpna for lett sjølforsvar, blant anna med en firetommers antiubåt-kanon akterut. Så da seilte de vel med litt bedre odds om å komme trygt fram også denne gangen. Allerede 15. februar var Talabot heldigvis tilbake i Aden ved innseilinga til Rødehavet.

Mens skipet ennå lå i Fremantle, mønstra Albert Toft fra Sandvigen ved Arendal på som ny skipsfører, 24. januar 1942, etter å ha avmønstra Wilhelmsen-båten M/S Tai Ping Yang i Sydney dagen før.

Foto fra boka Menn uten medaljer, s. 88.

​Brennpunkt Malta

​Ved sida av Stillehavet, var det i Middelhavet at den mest omfattende konvensjonelle krigføringa til havs under den andre verdenskrigen blei utkjempa. Britene på den ene sida og Italia/Tyskland på den andre, hadde kryssende interesser rundt Malta. Med hver sine transportbehov som de måtte beskytte, angreip partene stadig hverandres transportlinjer ved hjelp av overflatefartøyer, ubåter, fly og utlagte miner.

Malta ligger midt mellom Gibraltar og Alexandria, og fungerte derfor med sine militære ressurser som et kjærkomment tilfluktsted underveis langs britenes livlinje østover til Suezkanalen, de verdifulle oljereservene i Midtøsten og det britiske emperiets besittelser i Asia. Malta spilte også en avgjørende rolle for at britene skulle kunne fortsette å kjempe mot Akse-styrkene i ørkenkrigen i Libya/Egypt. Fly og skip fra baser på øya angrep de italienske konvoiene som frakta menn, våpen, ammunisjon og andre forsyninger sørover fra Italia til Nord-Afrika.

I tillegg til å bombe Malta sønder og sammen, var italienerne og tyskerne på sin side innstilt på å utarme befolkningen og det lokale forsvaret ved å forhindre skipslaster fra Gibraltar og Alexandria.

Etter diverse tap av liv og last i tidligere forsendelser, henta britene nå inn noen få, men raske handelsskip til å gå i en ekstra beskytta konvoi til den fiendebeleira øya. Fredag 20. februar 1942 befinner Talabot seg igjen i Middelhavet, og mandag 23. legger de til i Haifa, som de hadde forlatt ved nyttårstider, og blir liggende her ei uke. Søndag 1. mars blir Talabot tatt over på charter av the British Sea Transport Department med 260,98 tonn dieselolje. Tirsdag 3. mars er båten flytta sørvestover til Alexandria i Egypt, blant anna for å få ekstra last om bord. Noe stort var i gjære …

Våren 1942 var Valetta nærmest en ruinhaug utsatt for kontinuerlige luftangrep, befolkningen bodde i huler utgravet i den løse fjellsiden under hvert angrep, for så å vende tilbake til et hjem som enten var der eller var forvandlet til en ruinhaug. Sjøveien var omtrent ufremkommelig. Konvoi etter konvoi ble angrepet og snudde uten å komme til havn. Malteserne spiste såkorn og britenes festningsverk var i ferd med å slippe opp for ammunisjon.

Da kaptein Toft fikk sine forseglede ordre i Alexandria 3. mars fikk han også beskjed om at denne konvoien skulle frem, muligheten for å snu eksisterte ikke lenger. Han holdt det klokelig for seg selv. Med 600 tonn ammunisjon, 600 tonn flybensin, 200 tonn parafin, 880 tonn kull og ca. 7000 tonn stykkgods og mel kastet TALABOT loss for å slutte seg til den lille hurtiggående konvoien - selvmordskonvoien til Redselsøya, som den ble kalt i krigslitteraturen.

Kaptein Knut Hornburg fra Vadsø, den gang 4. styrmann om bord på Talabot, til Skib-Rederi, informasjonsorgan for Wilh. Wilhelmsen. nr 3 1985, side 18.

Da jeg gikk i land for å hente papirene, sa sjefen på Sea Transport Office med et lite sjenert smil: – All mulig lykke på reisen, kaptein – og det trenger De! Det er ingen hemmelighet at konvoien Deres er blitt kalt selvmordskonvoien. 

Under konvoimøtet om ettermiddagen kom admiral Vian inn og holdt en kort tale. Han forklarte hvor viktig det var at konvoien kom frem. Under ingen omstendighet måtte noen skip tverrvende og gå tilbake til Aleksandria. Her gjaldt bare en regel, og det var «do or die».

Som et eksempel på konvoiens betydning fikk vi senere vite at den dagen vi stakk til sjøs, gikk den engelske arméen til storangrep på Rommels styrker for å avlede oppmerksomheten. Alt disponibelt flymateriell ble satt inn i angrep på Kreta for å binde de tyske luftstyrkene der.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer, side 81.

Hemmelig ordre, men mannskapet forsto og kjente på alvoret

Opplegget var at konvoien skulle stikke til havs med forsegla ordre, men ved lasting kunne enhver se at flere av kassene tydelig var merka MALTA, så alle skjønte hvorhen neste seilas bar.

Sent en kveld banket det på lugardøren min og utenfor stod en av maskinmannskapet. Han hadde vanskelig for å snakke og tårene stod i øynene hans. Det var nu bare det, sa han, at han ikke klarte denne nervepåkjenningen lenger. Han fikk ikke sove. Så snart han hadde lagt seg, så han seg selv drive i sjøen eller han hadde mistet en arm eller et bein eller blitt blind eller noe slikt.

Jeg spurte ham om noen av det øvrige mannskapet hadde merket at han var nervøs. Nei, de hadde ikke det, for han hadde skjult faktum så godt han kunne. Han syntes det var så flaut. Heller ikke hadde han merket lignende symptomer hos andre, hvilket var en stor lettelse for meg. Jeg bad ham om å gå tilbake på sin post og vente i to dager, så kunne han simulere en eller annen sykdom og jeg skulle få sendt ham i land i Aleksandria. Jeg bad ham om å opptre mest mulig naturlig i disse dagene, og hvis han merket han fikk et sammenbrudd før de to dagene var gått, måtte han komme til meg med en gang.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer s. 79.

Det endte med at mannen fikk avmønstre og gå i land et par dager seinere. Mange av krigsseilerne våre blei plaga av slike angstfylte fantasier og mardrømmer seinere i livet, men for noen kunne nervepresset gi seg atferdsforstyrrende utslag allerede mens de fortsatt var i krigshelvetet, det bala jo på seg for hver ny livstruende situasjon de måtte gjennomleve. Sjøl mens de lå i den overfylte havna i Alexandria, kunne ingen unngå å kjenne på at de var midt i krigen: Natta etter ankomst kom fiendens dødbringende fly, og granatsplintene hagla ned over dekket mens de var i ferd med å skifte ankerplass på grunn av vinden. Bare det å se hvordan det som skulle være et vanlig, sivilt handelsskip bli fylt opp med soldater og skuddklare kanoner og geværer, bidro til alvoret som la seg over ferden videre.

Det skal innrømmes at et par stykker knekket sammen underveis. Annet var ikke å vente. En flyoffiser blant passasjerene gikk samme veien. Han klarte ikke nervepåkjenningen på en skute, men han hadde klart seg finfint gjennom den ene skyen etter den andre av illsinte luftverngranater over Berlin og andre tyske byer.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer s. 80.

Bemanninga på Talabot mer enn fordobla før avreise til Malta

Talabots egen besetning på denne siste turen besto av 36 menn og ei kvinne:

Besetningsmedlemmer hittil nevnt med navn, er sirkla inn. De seks siste i oversikten jobba med matlaging og servering i messa.

​Fra britisk side medfulgte 21 offiserer, 29 soldater og 3 signalgaster. Samtlige blei fordelt om bord som kanonhjelpemannskaper, brannfolk, sanitet og utkikksposter, hvor hver mann hadde bare en liten del av horisonten å overvåke (45 grader, dvs. 1/8). Alle fikk sine faste plasser, fordelt på tolvtimersvakter. Som hjelpemannskap fikk de dessuten om bord 6 kanonskyttere, 4 signalgaster samt én sambandsoffiser med den engelske marines hemmelige signalbøker.

Talabot var registrert for maks 12 passasjerer i tillegg til det ordinære mannskapet, men nå måtte båten altså ta imot mange titalls ekstra-passasjerer, slik at det til sammen var over hundre personer om bord. 

Vi skjønner at det blei umulig å innkvartere alle på skikkelig vis og at belastninga på byssa blei stor for gjengen som jobba med å få varm mat på bordet til alle, flere ganger i døgnet – deriblant altså stuerten Helge Wesenlund, kokken Øivind Bjønness, 2. kokken Jan Pedersen, stuepika Margit Johnsen og de to messeguttene. Som alle andre måtte også de i tillegg trø til i forsvaret av båten under angrep.

Mannskapet på Talabot var en strålende flokk kjekke unggutter. Aldri en full mann blant dem. Bare et par av karene måtte gi seg under nervepresset, og det var ikke så rart. De foregående konvoiene på Malta var jo tilintetgjort, og på hospitalene i Aleksandria lå sårede og lemestede sjøfolk. Dette med nervene er jo dessuten veldig smittsomt, og jeg begynte å høre bemerkninger som at «vi kommer aldri gjennom dette» og slikt. Dette bekymret meg mer enn alt annet. Aldri har jeg fulgt så nøye med mitt mannskaps gjøren og laden som i de hektiske dagene. Jeg gikk til og med på de samme restaurantene for å holde et øye med hvem de var sammen med. Det forelå jo streng ordre om at de ikke måtte røpe hvilket skip de jobbet på, hvor de skulle hen osv., og jeg var like stolt av karene mine hver gang de gikk stille og rolig om bord igjen uten å ha blandet seg med fremmede. Neppe har noen skipper vært så stolt av sitt mannskap som jeg var av disse kjekke ungdommene.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer, s. 78–79.

Operasjon MG 1 for Konvoi MW 10

Endelig - den 19. mars var vi ferdiglastet. Under lukene lå 9250 tonn stykkgods, ammunisjon, bensin, parafin, kull, korn osv., kort sagt alt det som en beleiret øy trengte aller mest. Alle båtene i konvoien var lastet likt slik at hvis bare en av oss kom frem, ville den ha litt av hvert å by på.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer, side 80.

Konvoi MW 10, bestående av tre britiske og ett norsk lasteskip (Talabot), med avgang fra Alexandria fredag 20. mars 1942, var en svært risikabel affære. MG1, noen ganger kalt «Salvation», var en britisk sjømilitær operasjon for å forsyne Malta med fornødenheter fra Alexandria. Det skulle oppnås ved å sende av gårde fire hurtiggående handelsskip (konvoien MW 10) med full støtte fra (restene av) den britiske Middelhavsflåten.

Konvoiens eskorte i marinens MG1-operasjon besto i første rekke av den lette luftvernkrysseren Carlisle i lag med de seks jagerne Hasty, Havock, Hero, Lively, Sikh og Zulu. Disse skulle forbli sammen med lasteskipa under alle omstendigheter.

Avstandsbeskyttelse skulle ytes av kontreadmiral Sir Philip Vian’s 15. krysserskvadron med de lette luftvernkrysserne Cleopatra, Dido og Euryalus, samt de fire jagerne Jervis, Kelvin, Kingston og Kipling.

Vians plan var å eksortere de fire lasteskipa trygt gjennom det trange Bombesmuget („Bomb alley”) mellom Kreta og Libya og videre å legge ut skjermende røyk og på andre måter forsinke tilnærmelser fra eventuelle italienske overflateenheter når båtene nærma seg Italia.

Men Vian var i tidsnød, han visste at han måtte snu tilbake mot Egypt ved mørkets frambrudd den 22. mars på grunn av drivstoffmangel og for å unngå luftangrep ved Malta. Håpet var at lasteskipa skulle nå fram til Malta i skjul av mørket før daggry mandag 23. mars.

Ovennevnte grupper avgikk fra Alexandria på ulike tidspunkt fredag 20. mars, men møttes 21. mars nord for Tobruk, hvorfra også ankom jagerne AvonVale, Beaufort, Dulverton, Eridge, Hurworth og Southwold. Allerede natta til den tjuende hadde disse gått foran for å minesveipe og søke etter ubåter mellom Alexandria og Tobruk. Jageren Heythrop blei senka nordøst for Bardia av en torpedo fra den tyske ubåten U-652.

Fra Force K på Malta skulle lettkrysseren Penelope og jageren Legion seile konvoien i møte. ​
​Penelope var en lettkrysser av Arethusa-klasse, mens Legion var en jager av L-klasse.

​Alle båtene var samla kl. 08 søndag 22. mars mellom Tobruk og Kreta: fire lasteskip skulle passes på og følges av hele 22 britiske orlogsfartøy (skip bygd primært for væpna konflikt og bruk i krig), en usedvanlig stor militær eskorte for en konvoi med så få handelsskip. Så blei kursen satt vest-nordvestover mot den vesle øya Malta. Været hadde vært pent med sol og høy himmel. Farta var fjorten knop, og de seilte i siksak. Men søndag friskna vinden på til sterk sørøstlig kuling. 

Lørdag 21. mars underveis inn i infernoet - fylte Øyvind 32 år mens han seilte mot en uviss skjebne. Ingen hjemme ante noe om hvilket drama han og resten av mannskapet på Talabot skulle måtte gjennomleve akkurat da.

Krigsskip i tre størrelser

Et slagskip (battle ship) var et stort artilleriskip med grovkalibrete, langtrekkende kanoner og sterk pansring. Italienske Littorio var 238 meter lang, hadde bl.a. ni 381 mm kanoner som kunne skyte over 42 km, og kunne gå med 30 knops fart (56 km/t). Slagskipet kunne ha opptil 111 offiserer og 1.750 vernepliktige om bord. Ingen slagskip var tilgengelig for konvoieskorte fra Alexandria på dette tidspunktet.

En krysser (cruiser) er et raskt krigsskip; mindre enn et slagskip, men større enn en jager. En tung krysser hadde 203,2 mm kanoner, mens en lett krysser hadde 155 mm eller mindre kanoner. Stor fart, bestykning og aksjonsradius. Historisk sett har „krysser” vært betegnelsen på de minste krigsskipa som er i stand til å dra på selvstendige tokt uten støtte fra andre skip.

En jager (destroyer) passa godt til å beskytte konvoier, de var utstyrt for å bekjempe mål i lufta, under vann og på overflaten. Andre verdenskrigs jagere var skip på 2 — 3000 tonn med over 35 knops fart. Bestykningen var opp til seks stk 127 mm kanoner og åtte til ti 530 mm torpedoer.
​
Konvoi MW 10 besto av følgende fire lasteskip, hvorav ett norsk:

De 4 lasteskipa som utgjorde konvoi MW 10 i slutten av mars 1942. Talabot fotografert i original fargeprakt før krigen;
 1942 var alle skipa anonymt mørk- eller kamuflasjemalte – som Breconshire vist med striper. Pampas fotografert
synkeferdigetter å ha blitt bombardert av tyske fly, med brann i olje om bord.

Armeringa av Talabot

​Fra før av hadde Talabot én 4" anti-ubåt-kanon på poop’en, 3 mitraljøser, 2 FAM (Fast Aerial Mine) – det vil si raketter med to fallskjermer forbundet med en lang wire. Til nederste fallskjerm var det festa ei bombe.

​Idéen gikk ut på at når et fly stupte ned mot skipet, skulle en rakett med wireslep skytes ut slik at flyet kunne gå inn i wiren som forbandt den øverste fallskjermen med den nederste og slure seg nedover inntil bomba slo inn i angriperen.

​Kapteinen ba om mer luftvernskyts i Alexandria da det blei klart at Malta var neste reisemål, og fikk montert 4 Breda-kanoner. To på brua og to på bakken (nær baugen).

Breda-kanonene var av italiensk konstruksjon, og blei brukt til antiluftskyts av begge partene i krigen.

De to kanonene på bakken var meg til stor bekymring underveis. Vi hadde nemlig 600 tonn bensin og parafin i kasser i første lasterum. Det ble selvfølgelig en lekkasje og gassen kom ut av luftrørene på bakken — hvor kanonene stakk munningene sine frem. Det var ikke å vente at vi luftet så godt det lot seg gjøre mellom hver trefning underveis.

Kaptein Toft i Menn uten medaljer, s.78.
​

​Hvordan kanonskyts var plassert om bord

​I tillegg hadde soldatene med seg mitraljøser, hvorav 5 blei utplassert i faste posisjoner. Mannskapene og soldatene blei fordelt i kanonlag og brannslukningslag med sine faste plasser under angrep.

Skipet så ut som et pinnsvin med en helt overdådig bestykning.
4. styrmann Hornburg i Skib-Rederi, 1985.

De passive våpna om bord i Nortraship var forsvarsmidler som på hver sin måte skulle forsvare skip og mannskap ved ulike typer angrep:

• Sperreballonger og/eller sperredrager (Kite and Balloon Gear)
• Avmagnetiseringsapparater (Degaussing coils) for å minske effekten av magnetiske miner
• Paravaner mot forankrede miner
• Torpedovarslingsapparater (TDD)
• Røykleggingsapparater/røykflåter som blei tent på og lagt ut på havet for å lage skjermende røytepper
• Torpedonett (Admirality Net)
• Brobeskyttelsesanlegg (Bridge Protection)

I tillegg hadde man synkeminer (Depth Charges) håndvåpen (rifler, revolvere og håndgranater), lysraketter (Snowflakes eller Star Shells) og granatkastere (Holman Projector).

Margits modige holdning styrka moralen om bord
​

Eneste kvinne om bord var altså salongpika Margit Johnsen fra Ålesund. Vel vitende om den særdeles risikofylte seilasen som foresto, oppfordra kaptein Toft henne til å mønstre av mot to måneders ekstra hyre og lovnad om å få stillinga når de kom tilbake til Egypt. Den norske konsulen hadde også sterkt fraråda henne å reise da han var om bord. Dette avviste hu etter et par dager med følgende svar:

Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det er da ikke vanskeligere å dø for meg enn for andre.

Hu følte seg trygg om bord i skipet; som hun sa:

​Et stykke Norge og med verdens beste kamerater og sjøfolk. 
Nordisk Tidende

Krigshandlingene de var på vei inn i

Klipp fra Malta: War Diary, https://maltagc70.wordpress.com

Til del V