MS TALABOT - DEL V
I dødskonvoi som forsyningsskip til Malta
Operasjon MG One, 19. — 28. mars 1942, hadde altså som mål å føre fire handelsskip i konvoi MW 10 – dampskipet Clan Campbell og motorskipa Breconshire, Pampas og norske Talabot fra Alexandria til Malta med sårt trengte nye forsyninger av utstyr, drivstoff og mat. Den forrige forsyningskonvoien – MW9 i midten av februar – blei angrepet av Aksemaktene og nådde aldri fram til den nødstilte øya. Sjøl om britenes middelhavsstyrke var sterkt redusert etter tidligere sammenstøt med fienden, følte man seg tvunget til å prøve nok en gang.
Britene var klar over at også et nytt forsøk på å trenge igjennom beleiringa av Malta ville tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet. De forventa derfor at tyske og italienske fly ville angripe, men var forberedt på at også Regia Marina Italiana (den italienske marinen) kunne komme til å blande seg inn underveis. Konvoien skulle holde seg godt sør i havområdet for å øke avstanden til eventuelle overflatestyrker som måtte prøve seg nordfra. Lastebåtene skulle holdes samla hele veien og alle tilgjengelige styrker skulle settes inn for å kjempe konvoien gjennom.
Britiske avledningsmanøvre
For å avlede oppmerksomheten, og få fienden til å prioritere å sette inn luftstyrkene sine andre steder enn mot konvoien, aksjonerte britene mot aksemaktene på land både sør og nord for Bomb alley (bombesmuget), havpassasjen de måtte igjennom. Lieutenant General N. M. Ritchies 8. Armé i Nord-Afrika satte igang Operation Fullsize, en skinnmanøver på bakken mot Rommel 20. - 22. mars. Og det britiske luftvåpenet RAF gikk til kraftige angrep på fiendens flystriper både i Kyrenaika og på Kreta. Antiskips flystyrker skulle dessuten holdes klare 21. mars, hvis overflatestyrker prøvde å stoppe konvoien.
Morgenen 20. mars satte dessuten slagskipet Malaya – med hangarskipene Eagle og Argus, støttet av krysseren Hermione og åtte jagere – ut fra Gibraltar i vestenden av Middelhavet. Men allerede dagen etter måtte denne skvadronen avbryte sin operasjon og returnerte til havn – hangarskipa klarte ikke å sende av gårde kampflyforsterkninger til Malta på grunn av defekte langdistansetanker.
Rekognoseringer i forkant
Britiske fly blei brukt både til å rekognosere på forhand og til å følge konvoien så langt de turte gå fra Alexandria.
The Fifth Destroyer Flotilla, med Hunt-klasse-jagerne Southwold, Beaufort, Dulverton, Hurworth, Avon Vale, Eridge og Heythrop, forlot Alexandria kl.11:30 19. mars for å minesveipe og leite etter ubåter mellom Alexandria og Tobruk. I løpet av denne operasjonen blei Heythrop torpedert av den tyske U-652 den 20. mars.
Britene var klar over at også et nytt forsøk på å trenge igjennom beleiringa av Malta ville tiltrekke seg fiendens oppmerksomhet. De forventa derfor at tyske og italienske fly ville angripe, men var forberedt på at også Regia Marina Italiana (den italienske marinen) kunne komme til å blande seg inn underveis. Konvoien skulle holde seg godt sør i havområdet for å øke avstanden til eventuelle overflatestyrker som måtte prøve seg nordfra. Lastebåtene skulle holdes samla hele veien og alle tilgjengelige styrker skulle settes inn for å kjempe konvoien gjennom.
Britiske avledningsmanøvre
For å avlede oppmerksomheten, og få fienden til å prioritere å sette inn luftstyrkene sine andre steder enn mot konvoien, aksjonerte britene mot aksemaktene på land både sør og nord for Bomb alley (bombesmuget), havpassasjen de måtte igjennom. Lieutenant General N. M. Ritchies 8. Armé i Nord-Afrika satte igang Operation Fullsize, en skinnmanøver på bakken mot Rommel 20. - 22. mars. Og det britiske luftvåpenet RAF gikk til kraftige angrep på fiendens flystriper både i Kyrenaika og på Kreta. Antiskips flystyrker skulle dessuten holdes klare 21. mars, hvis overflatestyrker prøvde å stoppe konvoien.
Morgenen 20. mars satte dessuten slagskipet Malaya – med hangarskipene Eagle og Argus, støttet av krysseren Hermione og åtte jagere – ut fra Gibraltar i vestenden av Middelhavet. Men allerede dagen etter måtte denne skvadronen avbryte sin operasjon og returnerte til havn – hangarskipa klarte ikke å sende av gårde kampflyforsterkninger til Malta på grunn av defekte langdistansetanker.
Rekognoseringer i forkant
Britiske fly blei brukt både til å rekognosere på forhand og til å følge konvoien så langt de turte gå fra Alexandria.
The Fifth Destroyer Flotilla, med Hunt-klasse-jagerne Southwold, Beaufort, Dulverton, Hurworth, Avon Vale, Eridge og Heythrop, forlot Alexandria kl.11:30 19. mars for å minesveipe og leite etter ubåter mellom Alexandria og Tobruk. I løpet av denne operasjonen blei Heythrop torpedert av den tyske U-652 den 20. mars.
Jageren HMS Heythrop (t.h) etter å ha blitt torpedert av den tyske ubåten U-652 (t.v).
Fem britiske ubåter lå utafor marinebaser ved Messina og Taranto i Sør-Italia for å følge med på om italienerne ville sette til sjøs. Til gjengjeld patruljerte et par italienske i øst ved Bomb Alley.
Liten konvoi med stor eskorte på vei!
Etter å ha forlatt Alexandra kl 07:00 om morgenen fredag 20. mars, var konvoien MW 10 med sin eskorte på 22 krigsskip bestående av kryssere og jagere samla mellom Tobruk og Kreta kl 08 søndag 22. mars. Klar for videre ferd vestover i samla flokk.
Carlisle og fem Hunt-klasse-jagere skulle følge lasteskipa helt fram til Malta. Med så store avstander, og mulige engergikrevende stridigheter underveis, blei det en utfordring å ha drivstoff nok også til hjemturen. Kampfly fra Alexandria våga seg kun et stykke på vei av samme grunn.
Fra Euryalus under 2. Sirte-slaget ses i horisonten f.v. Breconshire, Penelope og Cleopatra.
Praktisk talt alt som var igjen av britenes marineflåte i Middelhavet stilte for å passe på bare fire lasteskip, ei imponerende mobilisering av våpenressurser. Håpet var at fienden seinest mulig skulle oppdage at det var en konvoi på vei. Men allerede kl 01:31 søndag 22. mars kunne den britiske ubåten P36, som lå oppe ved Italias støvelhæl, bevitne at en italiensk styrke, inkludert tunge skip, var i ferd med å forlate Taranto. Og allerede kl 17:05 dagen før var konvoien blitt rapportert av den italienske ubåten Platino fra sin posisjon mellom Kreta og Kyrenaika. Ei gruppe på fem tyske Ju52s var blitt sett på samme tidspunkt, og det synes innlysende at de også rapporterte konvoien.
Dessuten var de to krigsskipa som var på vei fra Malta blitt oppdaga og rapportert av den italienske ubåten Mocenig. Så begge sidene i konflikten hadde varsler og en viss peiling på hva motparten hadde fore, og at det nå brygga opp til STRID!
Den italienske marinen underveis for å stoppe konvoien
Takka være den italienske marinens overlegenhet og den tunge luftstøtta garantert av Regia Aeronautica (det italienske flyvåpenet) og Luftwaffes Fliegerkorps X, antok den italienske overkommandoen Supermarina at de skulle være i stand til å avskjære konvoien utpå ettermiddagen den 22. mars utafor den libyiske Sidrabukta.
Øverstkommanderende for operasjonen, admiral Angelo Iachino på slagskipet Littorio, hadde lagt til sjøs fra basen på Italias støvelhæl kl.00 den 22., fulgt av de seks jagerne Alfredo Oriani, Ascari, Aviere, Geniere, Grecale og Scirocco. Hans oppgave var å stoppe og uskadeliggjøre de fire lasteskipa med forsyninger i den britiske konvoien. En time seinere hadde admiral Angelo Parona gått ut med de tunge krysserne Gorizia og Trento, samt den lette krysseren Giovanni delle Bande Nere og de fire jagerne Alpino, Bersagliere, Fuciliere og Lanciere fra Messina-basen på Sicilia.
6 av de store 15-toms kanonene på Littorio var retta forut og 3 akterut.
Littorio aleine hadde med sine ni 15-toms og tolv 6-toms kanoner større ildkraft enn hele den britiske eskorteskvadronen til sammen. Britenes største kaliber var de seks 6-toms kanonene på Penelope. De tre Dido-klasse-krysserne hadde 5,25-toms dual-purpose-kanoner, beregna til bruk både mot overflateskip og fly.
Akse-styrker angriper konvoi MW 10: Det andre Sirteslaget søndag 22/3
Flyangrepa begynner allerede kl 09:30 den 22. mars, og fortsetter hele dagen i bølger. Iachino beordrer Parona, som kommer fra Sicilia, om å øke farta til 30 knop for å nå fram først. Kl.13:30 slipper et fly ut bluss for å rettlede de italienske skvadronene mot konvoien, og dermed er SLAGET straks i gang. Italienske Savoia-bombefly prøver seg med flere ineffektive angrep.
Omkring 14:20 oppdager Parona og Vian hverandre og den italienske divisjonen legger seg på en parallell kurs nord for den britiske formasjonen på 21 km hold. Konvoien er da nord for Sidrabukta i Libya.
Rundt 14:40 åpner italienerne ild mot Cleopatra og Euryalus. Britene nærmer seg til 18 km og avfyrer sine mindre kanoner. Etter denne skuddvekslinga, vender Parona nordover, kanskje for å gi inntrykk av at han rømmer slagmarka. Vian faller ikke for fristelen til å forfølge, for han veit at rett bak horisonten i nord er Iachino på vei i slagskipet Littorio med sine store 381 mm kanoner. Vian prioriterer å verne konvoien, som dreier i mer sørlig retning, vekk fra angriperne.
Seks jagere og luftvernkrysseren HMS Carlisle delegeres til å beskytte konvoien mens resten av eskorten setter av gårde for å møte italienerne.
Flyangrepa begynner allerede kl 09:30 den 22. mars, og fortsetter hele dagen i bølger. Iachino beordrer Parona, som kommer fra Sicilia, om å øke farta til 30 knop for å nå fram først. Kl.13:30 slipper et fly ut bluss for å rettlede de italienske skvadronene mot konvoien, og dermed er SLAGET straks i gang. Italienske Savoia-bombefly prøver seg med flere ineffektive angrep.
Omkring 14:20 oppdager Parona og Vian hverandre og den italienske divisjonen legger seg på en parallell kurs nord for den britiske formasjonen på 21 km hold. Konvoien er da nord for Sidrabukta i Libya.
Rundt 14:40 åpner italienerne ild mot Cleopatra og Euryalus. Britene nærmer seg til 18 km og avfyrer sine mindre kanoner. Etter denne skuddvekslinga, vender Parona nordover, kanskje for å gi inntrykk av at han rømmer slagmarka. Vian faller ikke for fristelen til å forfølge, for han veit at rett bak horisonten i nord er Iachino på vei i slagskipet Littorio med sine store 381 mm kanoner. Vian prioriterer å verne konvoien, som dreier i mer sørlig retning, vekk fra angriperne.
Seks jagere og luftvernkrysseren HMS Carlisle delegeres til å beskytte konvoien mens resten av eskorten setter av gårde for å møte italienerne.
Fartøyposisjoner og flåtestyrker i det 2. Sirteslaget framstilt mer detaljert av Italian Military Archive.
Vians slagplan for denne eventualiteten er å røyklegge området mellom fienden og konvoien, og å angripe med kanoner og torpedoer gjennom og ut fra røykteppet hvis fienden nærmer seg med tanke på å trenge gjennom. Med røyk i veien kan ikke italienerne så lett oppdatere seg på britenes posisjoner og beregne skyteavstander for innstilling av kanone sine.
Forsyningsskipa var det ettertrakta byttet ulvene fra Aksemaktene egentlig jakta på, og konvoien blei kraftig attakkert fra lufta i de fire og en halv timene Sirteslaget kom til å pågå. De britiske krigsskipa tjente som glefsende vaktbikkjer for å skremme fienden vekk, og fikk ta imot marineskytset.
HMS Cleopatra legger ut røykvegg for å skjerme konvoien, mens HMS Euryalus hever sine framre 5,25-toms-kanoner
for å beskyte den italienske flåten på baksida under det Andre Sirteslaget. 22. mars 1942 (Bokforside).
for å beskyte den italienske flåten på baksida under det Andre Sirteslaget. 22. mars 1942 (Bokforside).
Den sørøstlige kulingen med grov sjø er gunstig for gjennomføring av nettopp denne planen, og italienerne blir inntil videre holdt unna på god avstand. De hadde vært innstilt på å nå fram i tide for å avskjære konvoien før det blir mørkt, men i kraftig motvind med tung sjø, klarer den italienske formasjonen nordfra ikke å holde mer enn 22 knop, og et av skipa deres må avbryte pga maskinhavari. Dessuten vender Vian altså kursen til mer sørlig retning for å utsette møtet med Iachino. Han veit at italienerne fortsatt ikke har fått seg radar om bord, og derfor helst vil unngå kamp i nattemørket. Som venta, er Parona uvillig til å ta risikoen på å komme gjennom den tjukke røyken, noe kontreadmiral Vian utnytter til å gjøre korte titt deg-utspill med ildgiving fra nordsida/lesida av røykområdet.
Fotografert fra krysseren Euryalus.
Likevel blir situasjonen mer alvorlig kl 16:37, da slagskipet Littorio ankommer kampområdet, sammen med jagere og Paronas tilbakevendende kryssere. En serie britiske angrep ut fra røyken med jagere og kryssere, holder dem likevel fortsatt unna. Men fienden prøver flere ganger å komme seg rundt røykveggen på vestsida, for å dukke opp bare 13 km unna.
Euryalus skyter mot den italienske flåten.
Et godt målretta torpedoangrep over 4600 m i begynnende skumring omkring 18:35, utført av Fourteenth Destroyer Flotilla, støtta av Cleopatra og Euryalus, snur situasjonen til britenes fordel. Kraftig motild fra Littorio får dem likevel til å vende om.
Kl. 18:47 gir admiral Iachino overraskende ordre om å avslutte aksjonen. Til tross for både styrke-overlegenhet og full dominans med kampfly i lufta, innstiller italienerne framstøtet og forlater slagfeltet. Fiendens skip blir sist sett på nordlig kurs kl.19:00 denne søndagen 22. mars 1942. Intet forsøk gjøres på avskjære konvoien etter mørkets frambrudd.
Sirte-slaget opplevd fra Talabots side
Søndag 22/3, ifølge dekksdagboka:
En mer formell rapportering, signert av kaptein Albert Toft, carpenter Ole Hjalmarsen, 2. styrmann L. Lauritzen og chief/maskinsjef Kjell Larsen den 3. april 1942.
Sørlig kuling med toppet sjø; disig. Styrer sikksakk-kurser gitt av eskorten.
Omkring kl 10 angrep stupbombere og torpedofly. Alle kanonene i bruk, ingen skade. Pause frem til omkring kl 14 da hovedangrepet kom og varte til mørkets frembrudd. 5 angrep med Talabot som målskive, og bombene falt nær baugen, siden og akter. En stund var vi redde for at roret var blitt skadet, fordi skuta brukte så lang tid før hun lystret under svinging for å unngå bombeflyene. Men det var trolig fordi sjøen hadde blitt så mye grovere i mellomtiden.
Kl 16 kom signal fra admiralens skip om at fiendtlige overflatefartøy var i nærheten og at eskorten ville gå til angrep. Ordre ble gitt om å endre kursen til 180° (sørlig) og legge røykskjerm. 6 jagere fulgte konvoien. Alle våre røykflåter ble brukt etter hvert.
Rundt kl 17 ble Talabot angrepet av 6 stupbombere samtidig, bombene falt veldig nært rundt hele skuten, men ingen treff. To menn på broen lettere skadd av splinter.
Angrepene fortsatte til mørket frembrudd, men det syntes nå som om de andre båtene var blitt målet. 2 fly ble sett skutt ned. Sjøslaget mellom krigsskipene pågikk nord for oss og noen prosjektiler ble sett treffe vannet nær ved oss.
Før det mørknet ble signal mottatt om at „Operation B.” skulle iverksettes , dvs. at handelsskipene skulle styre ulike kurser i 2 timer for deretter å fortsette alene i full fart mot Malta. En jager skulle følge oss som eskorte. Konvoifarta, som var 13 knop, skule økes til båtens maksimum. Seinere ankom en annen jager og eskorten er nå dobla.
Kl. 19:10 signalerte commodoren „Talabots” kurs til 260° [vestsørvestlig] og denne ble fulgt til kl. 21, hvoretter kursen ble satt mot Malta, 326° (nordnordvest). Ut fra estimert fartøysposisjon, skulle vi være 180 miles fra sørøstpunktet på øya. Det blåste frisk kulig fra sørsørøst med grov sjø og disig luft.” (Tor Ivar Bjønness sin oversettelse fra engelsk).
Samme dag, 22/3, ifølge mer engasjert kaptein Toft i Menn uten medaljer:
Søndag frisknet vinden på til sterk SO kuling, og vi fikk det første bombeangrepet. Fem angrep ble presset igjennom luftvernilden fra skipene og bombene haglet ned omkring oss alle vegne. Det så ut som om det var Talabot som var målet. Tett i tett eksploderte bombene kloss i skutesiden, og en stund trodde jeg at roret var skadet. Det tok lang tid før skuta kom inn på kurs igjen etter å ha vridd seg unna en serie „egg” fra Hitler-englene høyt der oppe.
Nu ble det fart i sakene! Ved 16-tiden fikk vi signal fra admiralen om at fiendtlige krigsfartøyer nærmet seg og at eskorten vill gå til angrep etter å ha lagt et røykteppe omkring oss. Vi styrte unna vinden og holdt oss dekket av røykteppet samtidig som vi brukte våre egne røykleggingsapparater.
Ved sytten-tiden ble Talabot atter angrepet av seks stukas, og denne gangen var det nære på. (Stuka, forkortelse for «Sturtzkampflugzeug»). En kanonér og en signalgast ble truffet av splinter. Jeg gikk overende med et brak da jeg snublet i en signalgast som var blitt liggende på broen. Jeg hadde nettopp gitt hardt styrbord ror da jeg så flyene begynte å verpe („Hitleregg”), og styrtet fra den ene brovingen til den andre da jeg støtte på den stakkars gasten og braket inn i styrehuskarmen. Jeg ble stående en stund å riste på hodet før jeg ble klar i toppen igjen og kunne få skipet rettet opp og unngå kollisjon.
Junkers Ju 87 stupbombefly, „Stuka”.
Samtidig fikk jeg øye på et torpedofly som pilte ned mot oss i lav høyde. Jeg slapp det ikke med øynene. Så snart jeg så at det slapp torpedoen, ville jeg forsøke å dreie unna. Men flyet kom nærmere og nærmere, ingen torpedo. En jager passerte til styrbord og pøste på alt den hadde mot flyet, men ingen avgjørende treff. Det så ut til at flyet hadde tenkt å crashlande på dekket vårt, og jeg ga hardt styrbord ror igjen. Vi hadde svinget av mellom ti og tyve grader da det suste forbi med vingespissen så vidt klar av forstaget. Jeg så prosjektilene fra Breda-skytset fyke inn i flyet som erter - og hundre meter borte styrtet det med et digert plask i sjøen. Kanonérene og signalgastene skrek og hoppet som besatt av fryd over denne seieren.
I mellomtiden gikk sjøslaget sin gang for fullt på den andre siden av røykteppet. Jeg hørte svært lite til det på grunn av bråket fra luftvernet. Av og til så jeg spruten fra prosjektiler på vidvanke som slo ned blant oss, men uten å anrette nevneverdig skade. Slik fortsatte det til mørket frembrudd.
Klokken 19 signaliserte Commodor’en at Talabot skulle styre rettvisende 260 grader i to timer og deretter følge instruksen i Operation B. Jeg brøt konvolutten og fant fort ut at skipene skulle forsøke å nå Malta hver for seg.
Det ble annenstyrmannens jobb å sjekke opp bestikket. Førstestyrmannen var satt ut av spillet. Jeg ble nok en gang forbauset over annenstyrmannen og hans prestasjoner. Til daglig var han nervøs og ivrig etter å gjøre det riktige til enhver tid og kunne virke litt oppspilt, men i farens stund var han alltid fast og rolig som en klippe. Han tok sine observasjoner uten å bry seg om kanonader og nærgående fly, og vi kunne begynne å regne ut vår posisjon. Fjerdestyrmannen hadde heldigvis tatt tiden for hver kurs, så vi kunne regne ut en temmelig pålitelig stedsbestemmelse.
Endelig kom mørket for alvor, og jeg fikk tid til å stikke ned for å se til førstestyrmannen. Han hadde fått en splint i høyre tinning, bare et skrubbsår, men nervene hans var kommet på høykant. Tredjestyrmannen var i bedre forfatning, men ikke brukbar til brotjeneste foreløpig.
Etterpå dormet jeg litt av på benken i bestikken. Liason-offiseren kom inn og meldte at en jager [Havock] var løpt opp på siden vår og ba oss ligge stand by inntil videre. Jeg hadde liten lyst til å ligge stille med fly og ubåter alle vegne. Det viste seg at jageren hadde fått et prosjektil gjennom kjelerummet [med åtte mann drept] og gjerne ville ha følge til havn. Det var så vidt den klarte seg. Den sank dypere og dypere i sjøen og la seg mer og mer over på siden. I siste øyeblikk lyktes det jageren å komme seg i havn og få hengt seg opp langs en kai (side 82 - 84).
Vi slakket av så vi holdt følge til hun fikk ordnet opp og fikk opp farten igjen. Det ble hun som eskortere oss helt inn, da var hun synkeferdig. [De] gjenlevende mannskaper på Havock mannet relingen og hilste det norske mannskapet med signalflagg og hurrarop som takk for godt sjømannskap (Sitert 4. styrmann på Talabot, Knut Hornburg).
Til alle døgnets timer og mens bombene falt, var salongpiken Margit Johnsen rundt om på båten med serveringsbrettet sitt og serverte kaffe og forfriskninger - en vitamininnsprøytning for kampmoralen.
Britiske luftvernskyttere. Oljemaleri av Russell V. Gammage, 1942.
Kl. 01 signalerte jageren som vi hadde på babord baug, og ba oss hjelpe til da noe var galt (det ble seinere funnet at et prosjektil hadde gått gjennom kjelerommet). Vi sirklet rundt henne i lav fart. Kl 01:25 ble det ringt full fart igjen fordi jageren signalerte at hun kunne fortsette med 17 knop. Natta ellers forløp uten nevneverdige hendelser.
Ved daggry, omtrent kl. 06:30, ble bombefly igjen observert, som snart stupbombet skipet, men uten å treffe, alt skyts i bruk. Omkring kl 08 så vi land, lufta var veldig diset og sikten omtrent 14 nautiske mil. Kort etter ankom to britiske kampfly og fiendeflya trakk seg tilbake, men prøvde å komme i angrepsposisjon.
En stupbomber slapp bombene sine, som falt i sjøen ca ½ skipslengde unna. Kl. 09:30, mens vi skulle seile inn mellom pirene til Grand Harbour, ble et fly sett på styrbord side, men ild ble ikke åpnet verken av jageren eller oss fordi det ble antatt å være et britisk kampfly. Nærmest rett over oss slapp det bombene sine, som falt tett ved skipssida, før det snudde rundt og åpna maskingeværild mot et skip (Pampas) som kom etter (Oversatt til norsk etter kilde).
Mandag 23/3, ifølge kaptein Albert Toft i Menn uten medaljer:
Natten var rolig, men så snart det lysnet i øst, hadde vi flyene over oss igjen. Jagerens skyts og vårt eget pøste på av alle krefter og vi klarte å holde flyene på avstand. Like etter kom to engelske jagerfly og underholdt oss med digre åtte-tall over mastetoppene. Men en av de unge britiske flyverne så seg sint på bombemaskinene høyt der oppe og satte til værs for å ta dem. Dette benyttet tyskerne seg av styrtet ned mot oss og begynte en intens stupbombing. Nu var det nære på, men ingen treff.
Dette var mer enn spennende. Like etter ble det observert skip i le. Det viste seg heldigvis å være en av kameratene fra konvoien, det var Pampas.
Full fart igjen, kurs mot Grand Harbour på Malta. Nok en flysverm oppe i luften, men vi bare smilte og vinket. Bare tre kabellengder fra innløpet måtte det være venner som var på ferde.
Det var fiender! I siste øyeblikk spilte luftvernet opp, men flyene ga seg skikkelig tid, siktet grundig og begynte å verpe kloss over mastetoppene. Ingen treff! (side 84–85).
Lokalbefolkninga var orientert om konvoiens ankomst og stilte entusiastisk opp for å heie de to lastebåtene Talabot og Tampas velkommen. De skadde jagerne Kingston og Havock fulgte med inn.
Forsyningsskipas skjebne
Kl. 01 signalerte jageren som vi hadde på babord baug, og ba oss hjelpe til da noe var galt (det ble seinere funnet at et prosjektil hadde gått gjennom kjelerommet). Vi sirklet rundt henne i lav fart. Kl 01:25 ble det ringt full fart igjen fordi jageren signalerte at hun kunne fortsette med 17 knop. Natta ellers forløp uten nevneverdige hendelser.
Ved daggry, omtrent kl. 06:30, ble bombefly igjen observert, som snart stupbombet skipet, men uten å treffe, alt skyts i bruk. Omkring kl 08 så vi land, lufta var veldig diset og sikten omtrent 14 nautiske mil. Kort etter ankom to britiske kampfly og fiendeflya trakk seg tilbake, men prøvde å komme i angrepsposisjon.
En stupbomber slapp bombene sine, som falt i sjøen ca ½ skipslengde unna. Kl. 09:30, mens vi skulle seile inn mellom pirene til Grand Harbour, ble et fly sett på styrbord side, men ild ble ikke åpnet verken av jageren eller oss fordi det ble antatt å være et britisk kampfly. Nærmest rett over oss slapp det bombene sine, som falt tett ved skipssida, før det snudde rundt og åpna maskingeværild mot et skip (Pampas) som kom etter (Oversatt til norsk etter kilde).
Mandag 23/3, ifølge kaptein Albert Toft i Menn uten medaljer:
Natten var rolig, men så snart det lysnet i øst, hadde vi flyene over oss igjen. Jagerens skyts og vårt eget pøste på av alle krefter og vi klarte å holde flyene på avstand. Like etter kom to engelske jagerfly og underholdt oss med digre åtte-tall over mastetoppene. Men en av de unge britiske flyverne så seg sint på bombemaskinene høyt der oppe og satte til værs for å ta dem. Dette benyttet tyskerne seg av styrtet ned mot oss og begynte en intens stupbombing. Nu var det nære på, men ingen treff.
Dette var mer enn spennende. Like etter ble det observert skip i le. Det viste seg heldigvis å være en av kameratene fra konvoien, det var Pampas.
Full fart igjen, kurs mot Grand Harbour på Malta. Nok en flysverm oppe i luften, men vi bare smilte og vinket. Bare tre kabellengder fra innløpet måtte det være venner som var på ferde.
Det var fiender! I siste øyeblikk spilte luftvernet opp, men flyene ga seg skikkelig tid, siktet grundig og begynte å verpe kloss over mastetoppene. Ingen treff! (side 84–85).
Lokalbefolkninga var orientert om konvoiens ankomst og stilte entusiastisk opp for å heie de to lastebåtene Talabot og Tampas velkommen. De skadde jagerne Kingston og Havock fulgte med inn.
Forsyningsskipas skjebne
Luftwaffe oppspora og angreip handelsskipa fra det lysna hele neste dag etter sjølve slaget, mandag 23. juli 1942, mens disse fortsatt prøvde å ta seg videre nordvestover mot Valletta på Malta. Konvoien var oppløst kl 19 kvelden før. Båtene skulle nå gå videre hver for seg med maksfart mot målet. Det meste av eskorten fra Alexandria hadde samtidig snudd hjemover, fordi flere av dem snart ikke hadde stort mer drivstoff igjen enn til å komme seg tilbake gjennom Bomb Alley i det vanskelige været. Den italienske marinen hadde forsinka konvoien, slik at den ikke klarte å nå Malta i ly av nattemørket etter den opprinnelige planen. Det tyske flyvåpenet fikk derfor nok en mulighet til å fullføre den jobben Regia Marina ikke hadde makta dagen før. Skytterne på handelsskipa måtte langt på vei besørge sitt eget forsvar, og alle om bord fikk det hett om øra timesvis også denne dagen.
Britiske jagerfly, det nye Spitfire samt Hurricane.
Om britiske jagerfly/jagerbombere hadde vært savna i kampområdet dagen før, kom Spitfirere og Hurricaner til unnsetning når båtene nærma seg land mandag, som forsvar mot fiendens 62 JU88-bombefly og 25 Messerschmitt Bf 109 jagerfly over området. Minst ti fiendefly blei rapportert skada eller skutt ned av allierte fly og skip denne dagen. De første få spitfirefly var ankommet Malta tidligere i mars, og de ga britene overlegenhet i lufta.
Talabot etterfulgt av Tampas kom seg begge trygt i havn i Grand Harbour i Valletta, på nordsida av Malta. Men samtidig befant Clan Campbell seg framdeles i farefullt farvann sør for øya:
Stykkgodsskipet Clan Campbell, eskortert av jageren Eridge, gikk saktere enn de andre lasteskipa og var framdeles over 80 km sør for Malta i grålysninga 23. mars. Det gikk ikke lenge før Luftwaffe fant båten og begynte å bombe. 10:30 kom et treff i maskinrommet, som raskt fyltes med vann slik at båten sank 32 km fra havn. Edridge redda opp 112 mann i løpet av 2½ time fra de høye bølgene, men 10 omkom. Jageren Legion skulle assistere, men blei sjøl skada og måtte settes på grunn ved Marsaxlokk på sørøstkysten av Malta.
Penelope prøver å ta Breconshire på slep.
Tankeren Breconshire blei truffet og stoppa kl.09:20, bare 13 km fra Malta. Carlisle og Penelope klarte ikke sjøl å ta henne på slep, men en taubåt fikk henne inn til Marsaxlokk natta 24/25 mars. I et forsøk på å hjelpe Breconshire, gikk jageren Southwold på mine og sank i det vanskelige været. Tankeren blei atter flybomba og sank omsider over på sida, men ikke dypere enn at noe av lasta kunne reddes etter hvert.
Dermed blei to av de fire lastebåtene fra konvoien stoppa underveis.
Hvilke følger fikk det Andre Sirteslaget?
Det har vært diskutert om admiral Iachino med sin overlegne styrke kunne ha oppnådd mer under operasjonen. Til hans forsvar for italienernes tilbaketrekning, gjentar vi at de mangla radar og at de således ville ha stilt med et betydelig handicap i nattemørke.
Dessuten førte de vanskelige værforholda med høy sjø til ekstra utfordringer for kanonskytterne. Ved innledningen til slaget var det 25 knops (46 km/t) sørøstlig vind, men dette økte i styrke utover dagen. Et treff berodde ofte mer på hell enn skytedyktighet, mente noen i ettertid. De stridige værforholda forverra seg også på hjemveien for italienerne dagen derpå. I den grad at havet omsider besørga hva britiske kanoner ikke hadde klart: de italienske jagerne Lanciere and Scirocco forsvant begge til bunns i stormen 23. mars, med henholdsvis 201 og 189 omkomne.
Det italienske slagskipet Littorio og dets følge på tre kryssere og 10 jagere lyktes altså å forsinke den Allierte konvoien MW10 ved Sidrabukta, men klarte aldri å skade handelsskipa. De veik unna mens den britiske marineeskorten av lettkryssere og jagere aggressivt gikk imellom og tok støyten. Konvoien måtte ta ei mer sørlig og lengre rute, hvor tyske fly fikk større spillerom i etterkant. Omveien førte til forsinkelser, slik at lasteskipa måtte gå videre mot Valletta på nordsida av Malta i dagslys.
Etter endt kamp ved 19-tida søndag, viste opptellinga at tre britiske kryssere og seks jagere var skada – med 39 omkomne.
Tre av fem britiske krysserte blei truffet og skada:
- Cleopatra alvorlig etter å ha blitt mottatt et 152 mm prosjektil fra Bande Nere eller Littorio, med 16 drepte.
- Penelope og Euryalus blei også ramma av Littorio, som avfyrte totalt 194 skudd fra sitt hovedbatteri i løpet av to og en halv time.
- Kingston fikk alvorlige skader av Littorio midtskips med brann i maskinen og oversvømmet kjelerom, men klarte å nå Malta mandag. 15 drepte.
- Havock måtte slå følge med handelsskipa til Malta etter treff fra Littorio i kjelerommet. 8 døde.
- Lively måtte returnere til Tobruk etter å ha fått skutt hull i skroget også av Littorio.
- Sikh, Legion og Lance blei lettere skada av krysserild.
Den italienske skytinga hadde ikke vært så helt gæern. Det eneste britene hadde treff med var et 4,7 toms skudd mot Littorio, som blei bare lettere skada i et kanontårn.
Aksefly angrep hele tida, hovedsakelig mot konvoien. Britenes luftvernskyttere hevda å ha skutt ned sju aksefly og skada flere.
Talabots endelige skjebne
La oss avslutte denne del 5 av fortellinga med nok et sitat fra Michelets romanserie, en oppfølger av sitatet som innleda det forrige innlegget:
Tapet av Thermopylæ var den første katastrofen jeg fikk høre om da jeg kom til London. […] Men enda mer smertelig for Nortraship og Wilhelmsen — ja, for Norge — var tapet av Talabot, et av Dødskonvoienes veteranskip. Det som hendte med Talabot .. Det var den siste katastrofen jeg fikk beretning om før jeg forlot London.
[…]
Vil du ikke fortelle meg om Talabot? sier Halvor.
Jeg vet ikke hvor mye jeg kan tillate meg å si, svarer Cypriansen. Det kommer an på hvor mye du allerede vet.
Siden du nevnte Malta, tenker jeg at Talabot kan ha vært med i den konvoien på fire skip som skulle til Malta nå i mars. Det var virkelig en dødens konvoi, for ingen av skipene nådde målet.
All right, sier Cypriansen. Da vet du såpass at det neppe kan skade om jeg forteller deg resten. Ingen menneskeliv gikk tapt på Talabot. Det er det eneste gledelige i forbindelse med dette skipets sørgelige endelikt. Det du har hørt om at ingen av de fire skipene i konvoien nådde Malta, stemmer ikke. To av dem kom faktisk frem, med sin dyrebare last av ammunisjon og matvarer. Både britiske Pampas og Wilhelsmsen-båten seilte velberget inn til Valletta og ankret i Grand Harbour, som ikke er så grand som navnet kan tyde på. En god, naturlig havn, men ganske liten. Men så ble havnen utsatt for et avsindig bombardement fra tyske fly. Tre hundre Stukas …
Stukas, sier Halvor. Stukas er stupbombere utstyrt med sirener som uler så det går gjennom marg og bein.
(Jon Michelet i En sjøens helt, bind 4: Blodige strender. Oslo 2015. Side 111–112.)
Talabots endelige skjebne
La oss avslutte denne del 5 av fortellinga med nok et sitat fra Michelets romanserie, en oppfølger av sitatet som innleda det forrige innlegget:
Tapet av Thermopylæ var den første katastrofen jeg fikk høre om da jeg kom til London. […] Men enda mer smertelig for Nortraship og Wilhelmsen — ja, for Norge — var tapet av Talabot, et av Dødskonvoienes veteranskip. Det som hendte med Talabot .. Det var den siste katastrofen jeg fikk beretning om før jeg forlot London.
[…]
Vil du ikke fortelle meg om Talabot? sier Halvor.
Jeg vet ikke hvor mye jeg kan tillate meg å si, svarer Cypriansen. Det kommer an på hvor mye du allerede vet.
Siden du nevnte Malta, tenker jeg at Talabot kan ha vært med i den konvoien på fire skip som skulle til Malta nå i mars. Det var virkelig en dødens konvoi, for ingen av skipene nådde målet.
All right, sier Cypriansen. Da vet du såpass at det neppe kan skade om jeg forteller deg resten. Ingen menneskeliv gikk tapt på Talabot. Det er det eneste gledelige i forbindelse med dette skipets sørgelige endelikt. Det du har hørt om at ingen av de fire skipene i konvoien nådde Malta, stemmer ikke. To av dem kom faktisk frem, med sin dyrebare last av ammunisjon og matvarer. Både britiske Pampas og Wilhelsmsen-båten seilte velberget inn til Valletta og ankret i Grand Harbour, som ikke er så grand som navnet kan tyde på. En god, naturlig havn, men ganske liten. Men så ble havnen utsatt for et avsindig bombardement fra tyske fly. Tre hundre Stukas …
Stukas, sier Halvor. Stukas er stupbombere utstyrt med sirener som uler så det går gjennom marg og bein.
(Jon Michelet i En sjøens helt, bind 4: Blodige strender. Oslo 2015. Side 111–112.)