MS Olaf fostenes
I skytteltrafikk med Øyvind Konrad Bjønness ombord (5.5-18.9 1942) inntil den blir senka av tysk ubåt midt ute i Nordatlanteren.
Tekst sammenstilt og forfattet av Tor Ivar Bjønness.
Tekst sammenstilt og forfattet av Tor Ivar Bjønness.
Kokken Øivind Konrad Bjønness fra Nøtterøy – og resten av mannskapet forlot utbrente M/S Talabot på Malta søndag 29. mars etter at ei flybombe hadde truffet skipet mens det lå halvt nedsenka i Grand Harbour (se del 6 i beretningen om Talabot).
Fredag 18. september – et halvår seinere – sitter Øivind skipbrudden i en livbåt midt ute på Atlanterhavet etter at hans neste arbeidssted – M/S Olaf Fostenes av Haugesund – var blitt torpedert og senka i grålysninga av en tysk ubåt.
Fredag 18. september – et halvår seinere – sitter Øivind skipbrudden i en livbåt midt ute på Atlanterhavet etter at hans neste arbeidssted – M/S Olaf Fostenes av Haugesund – var blitt torpedert og senka i grålysninga av en tysk ubåt.
M/S Olaf Fostenes av Haugesund, i sin fordums prakt, før det blei malt helgrått.
Allerede 5. mai hadde Øivind mønstra på i Liverpool. Olaf Fostenes var et moderne, hurtiggående kjøleskip egentlig ment for frukttransport, bygd på et dansk verft i 1936 for rederiet Lars Fostenes & O. A. Knutsen i Haugesund. Et klart mindre fartøy som de første åra hadde gått i bananfart fra Gabon og Kamerun i Afrika nordover til Le Havre i Frankrike. Men fra april 1940 kom også dette over i nortrashiptjeneste, og blei satt til å frakte et breiere utvalg fornødenheter over dammen fra Nordamerika til Storbritannia; stort sett kjøtt og stykkgods.
Fra januar 1941 til september 1942 tilbakela Olaf Fostenes i alt 30 Atlanterhavskrysninger. Øivind var med på de siste 8½.
|
Olaf Fostenes hadde tidligere redda bl.a. 251 fra det hollandske passasjerskipet S/S Volendam
29. august 1940 forlot Olaf Fostenes England med konvoi OB 205 bestemt for Halifax i Canada. En stor konvoi på 56 skip, der Olaf Fostenes fikk rolla som bergingsbåt som skulle plukke opp overlevende etter eventuelle forlis. Nærmere midnatt kvelden etter blei det 15.000 tonns store passasjerskipet S/S Volendam torpedert i grov sjø av tyske U-60, og måtte rømmes i nattemørket. De 606 passasjerene var sivile briter som skulle evakueres fra krigen i Europa til Canada; mange eldre og dessuten 335 unger. I tillegg kom mannskapet på 273. |
Motorskipa Talabot og Olav Fostenes, mål og dimensjoner. Talabot var både større og raskere.
|
Tre skip deltok i redningsarbeidet og Olaf Fostenes klarte å berge 251 overlevende tilbake til Storbritannia, flest kvinner, men også 75 barn.
Olaf Fostenes hadde i 1940 og 1941 redda skipbrudne fra andre båter som var blitt torpedert i Atlanterhavet.
13. april 1942 berga skipet dessuten 38 overlevende fra den torpederte britiske dambåten Empire Progress uti Atlanteren. Kapteinen, sju besetningsmedlemmer og fire skyttere var døde, men 32 mannskaper og seks skyttere klarte å komme seg over i livbåter. Disse blei forhørt av tyskerne og seinere plukka opp av Olaf Fostenes og landsatt i Halifax.
Atlanterhavskonvoiene besto gjerne av mange saktegående handelsskip med minimal marineeskorte. Store antall beskytter, tenkte man. Fordi Olaf Fostenes var et forholdsvis raskt fartøy, som kunne gå med opptil 15-16 knop, blei det altså som oftest sendt av gårde på eiga hand, uten konvoibeskyttelse. Fart beskytter også, tenkte man.
Att og fram over Atlanterhavet med forsyninger fra Nord-Amerika til Storbritannia
Reiserute omtrentlig angitt.
Seilingsfortegnelse fra 23. april til 18. september 1942.
Torpedert! Alle mann i livbåtene!
Klokka 09:21 den 18. september 1942 blei aleinegjengeren Olaf Fostenes truffet på styrbord side mellom lasterom 1 og 2 av en torpedo fra den tyske ubåten U-380 og sank med baugen først etter å ha fått et drepende nådeskudd gjennom nok et torpedotreff. Denne gangen på babord side av maskinrommet kl.11:20.
Illustrasjonsfoto fra andre verdenskrig av livbåt med skipbrudne.
|
Skipsføreren, 32 besetningsmedlemmer og tre skyttere forlot skipet i en livbåt og en mindre motorbåt og blei avhørt av tyskerne som ville ha tak i kapteinen, men mannskapet skjulte ham blant seg som en av sine og fortalte tyskerne at han var omkommet. De overlevende måtte ro henimot Newfoundland og blei lokalisert av et fly etter ni dager på åpent hav, 26. september. Samme dagen plukka den britiske jageren Firedrake (H 79) alle opp og førte dem til nærmeste by – St. John’s på Newfoundland i Canada – den påfølgende dag. Bilde: Kaptein Aksel Meier Lidahl var født 30. sept 1900 i Andøy i Nordland, men bosatte seg i Haugesund. Mannskapet lot han skjule seg som en av dem da tyskerne ønska å ta kapteinen til fange. |
|
Dette er i korthet historien jeg skal fortelle i dette innlegget. Ved hjelp av spesielt tre tekstkilder (rapport ved sjøforklaring, nettstedet Warsailors, samt ei tysk ubåtbok) i tillegg til diverse illustrasjoner. De ulike versjonene utfyller hverandre, men noen innbyrdes motsigelser kan også fornemmes.
Utdrag av dekksdagboka: RAPPORT vedrørende M/V€OLAF FOSTENES’ torpedering, 18.09.1942
M/V „OLAF FOSTENES” avgikk fra Liverpool lørdag den 12te september 1942. Kl. 14.- passerte Rock Light. Losen kvittertes kl. 14.45.
Reisen fortsattes med vekslende vær og vind til 18. september kl. 4.50 sann tid da skibet blev truffet av en torpedo på styrbord side i mellem nr. 1 og nr. 2 rum hvorved skibet krenget sterkt over til babord. Ved eksplosjonen blev flåten der stod på nr. 2 luke slengt over broen og ned på båtdekket og knustes. Likeledes blev styrbord livbåt feiet vekk hvorved båten blev delvis ødelagt.
Babord livbåt og motorbåten på babord side på akterdekket blev snarest [satt] på vannet da man fryktet for at skibet vilde kantre. Telegrafisten forøkte å sende ut nødsignaler, men da hovedantennen var falt ned, lykkedes ikke dette. Nødantennen blev imidlertid koblet inn og signaler utsendt med redusert antennestyrke. Skibets mottager var ødelagt så mottagning kunde ikke foretaes.
Begge båter blev bemannet, av alle mann, 15 mann i motorbåten og 21 mann i livbåten, hvorpå man rodde vekk fra skibet. – Da ingen u-båter var observert, og da det kun kunde sees en mindre skade på babord side, besluttedes av kapteinen og maskinmesteren å ro tilbake til skibet for om mulig å søke å redde dette. Dette blev imidlertid forhindret av at en tysk u-båt dukket op på babord side av skibet og beordret livbåten langs siden efter at en annen torpedo blev avfyret mot „Olaf Fostenes”. Torpedoen traff i maskinrummet og straks efter sank skibet.
Efter at torpedoen var avfyret blev livbåten beordret langs siden av u-båten for eksaminasjon. Derefter fortsatte u-båtene i østlig retning og forsvandt. Proviant og vann blev tatt fra den ødelagte livbåt og en av flåtene og da vinden var god blev kursen satt mot Newfoundland som var nærmeste land. Lørdag den 26de september blev vi observert av et amerikansk fly. Straks efter blev alle optatt av en destroyer hvor man fikk den best mulige forpleining. Søndag den 27de september om morgenen blev landsatt i St. John’s, Newfoundland.
St. John’s 29.09.1942
O. H. Thuestad, 1ste maskinist
M. Austad, 1ste styrm.
A. Lindal, fører
MERK: Først snakkes det om én ubåt, men på slutten plutselig om ubåtene, så det var nok to av dem til stede.
Utdrag av dekksdagboka: RAPPORT vedrørende M/V€OLAF FOSTENES’ torpedering, 18.09.1942
M/V „OLAF FOSTENES” avgikk fra Liverpool lørdag den 12te september 1942. Kl. 14.- passerte Rock Light. Losen kvittertes kl. 14.45.
Reisen fortsattes med vekslende vær og vind til 18. september kl. 4.50 sann tid da skibet blev truffet av en torpedo på styrbord side i mellem nr. 1 og nr. 2 rum hvorved skibet krenget sterkt over til babord. Ved eksplosjonen blev flåten der stod på nr. 2 luke slengt over broen og ned på båtdekket og knustes. Likeledes blev styrbord livbåt feiet vekk hvorved båten blev delvis ødelagt.
Babord livbåt og motorbåten på babord side på akterdekket blev snarest [satt] på vannet da man fryktet for at skibet vilde kantre. Telegrafisten forøkte å sende ut nødsignaler, men da hovedantennen var falt ned, lykkedes ikke dette. Nødantennen blev imidlertid koblet inn og signaler utsendt med redusert antennestyrke. Skibets mottager var ødelagt så mottagning kunde ikke foretaes.
Begge båter blev bemannet, av alle mann, 15 mann i motorbåten og 21 mann i livbåten, hvorpå man rodde vekk fra skibet. – Da ingen u-båter var observert, og da det kun kunde sees en mindre skade på babord side, besluttedes av kapteinen og maskinmesteren å ro tilbake til skibet for om mulig å søke å redde dette. Dette blev imidlertid forhindret av at en tysk u-båt dukket op på babord side av skibet og beordret livbåten langs siden efter at en annen torpedo blev avfyret mot „Olaf Fostenes”. Torpedoen traff i maskinrummet og straks efter sank skibet.
Efter at torpedoen var avfyret blev livbåten beordret langs siden av u-båten for eksaminasjon. Derefter fortsatte u-båtene i østlig retning og forsvandt. Proviant og vann blev tatt fra den ødelagte livbåt og en av flåtene og da vinden var god blev kursen satt mot Newfoundland som var nærmeste land. Lørdag den 26de september blev vi observert av et amerikansk fly. Straks efter blev alle optatt av en destroyer hvor man fikk den best mulige forpleining. Søndag den 27de september om morgenen blev landsatt i St. John’s, Newfoundland.
St. John’s 29.09.1942
O. H. Thuestad, 1ste maskinist
M. Austad, 1ste styrm.
A. Lindal, fører
MERK: Først snakkes det om én ubåt, men på slutten plutselig om ubåtene, så det var nok to av dem til stede.
Kjølemotorskipet Olaf Fostenes fikk først en torpedo fra andre sida som ødela den, så en dødsstøtstorpedo midtskips fra denne sida.
Jageren HMS Firedrake. I det innkopierte, forminska bildet, er den ute på krigsoppdrag med kamuflasjefarger.
Mannskapet på den siste seilasen med Olaf Fostenes
Arbeidskamerater i byssa for kokken Øivind Konrad Bjønness var denne gangen stuerten Asbjørn Eriksen fra Sandar og byssegutten Reidar Kristoffersen fra Eik. Andre vestfoldinger om bord var matrosen Martin Edvartsen Borgen fra Svarstad og elektrikeren Hans Kristian Himberg fra Vivestad.
Mannskapet på Olaf Fostenes ved forliset i grålysningen 18. september 1942.
Sjøforklaring: Referat
1ste vidne kaptein Aksel Lidahl
Sp. Hvor lenge har De været fører av skibet?
Sv. 18 måneder.
Sp. Hvad var sisste havn De seilte fra?
Sv. Liverpool.
Sp. Bestemt for?
Sv. Halifax.
Sp. Var skibet i sjødyktig stann da De avgikk fra Liverpool?
Sv. Skibet var i alle deler i sjødyktig stann.
Sp. Hvad tid hendte torpederingen?
Sv. Torpederingen hendte fredag den 18. september kl. 04.50.
Sp. Hvor var De ombord i skibet da torpederingen inntraff.
Sv. Jeg var i min sovelugar.
Sp. Hvor ramte torpedoen?
Sv. Mellom nr. 1 og 2 rum på styrbord side.
Sp. Så De undervannsbåten da?
Sv. Nei, det var i grålysningen så ingenting kunde sees.
Sp. Efter at torpedoen traff hvad blev det gjort da?
Sv. Maskinen blev stoppet og båtene satt på vannet da skibet krenget sterkt over.
Sp. Hvilke livbåter blev satt på vannet?
Sv. Babords livbåt og motorbåten da styrbord livbåt var knust.
Sp. Hvilken skade observertes efter torpederingen?
Sv. Et stort hull på styrbord side i vannlinjen, samt endel lekke og løse nagler på babord.
Sp. Begynte skibet å synke?
Sv. Ja, det begynte å synke langsomt med forskibet.
Sp. Hvor lang tid tok det fra første torpedo og til dere kom i båtene.
Sv. Ja, ca. et kvarter.
Sp. Kom alle mann i livbåtene?
Sv. Ja.
Sp. Var noen av mannskapet blitt skadet?
Sv. En fikk et stykt skar på høire siden av ansiktet og en fikk endel skrammer i ansiktet, men ingen alvorlig.
Sp. Hvor lenge efterpå var det De opdaget u-båten?
Sv. Ca. en halv time.
Sp. Så De da den skjøt den andre torpedoen?
Sv. Nei, men en kort stund efter hørte også vi en voldsom eksplosjon ombord og da sank skibet i løpet av ca. 5 minutter.
Sp. Hvor langt var dere fra land da dette hendte?
Sv. Ca. 550 n.mil øst av Newfoundland.
Sp. Har De noe annet å bemerke?
Sv. Jeg holder mig ellers til rapporten.
Fremstod 2net vidne 1. styrmann Marcelius Austad
Sp. Hvor lenge har De været ombord i skibet?
Sv. I 6 år.
Sp. Hvad var sisste havn De seilte fra og hvad var bestemmelsesstedet?
Sv. Fra Liverpool bestemt for Halifax.
Sp. Når inntraff torpederingen?
Sv. Den 18. september kl. 4.50 om morgenen.
Sp. Hvor var De ombord i skibet da torpederingen inntraff?
Sv. På styrbord side av broen.
Sp. Hvor traff torpedoen?
Sv. Mellem nr 1 og 2 luke på styrbord side.
Sp. Blev det slått stopp i maskinen?
Sv. Nei ikke med det samme da telegrafledningen på styrbord side var brutt så jeg måtte gå over til babord side og i mellemtiden var det blitt stoppet fra maskinen.
Sp. Hvad gjorde De da?
Sv. Alle blev ordret til livbåtene.
Sp. Hvilke livbåter.
Sv. Babord livbåt og motorbåten der stod på akterdekket.
[Virker som om et spørsmål falt ut]
[Sv.] Ja, undtagen en som fikk et slag i ansiktet.
Sp. Sank skibet øieblikkelig?
Sv. Nei, det gjorde det ikke.
Sp. Så De undervannsbåten?
Sv. Ja, efter vi var kommet i båtene.
Sp. Så eller hørte De noen annen eksplosjon?
Sv. Ja, jeg hørte nr. 2 da skibet sank.
Sp. Når blev dere tatt op av destroyeren?
Sv. Lørdag den 26de ved 2 tiden om eftermiddagen og kom til St. John’s søndag den 27de.
Sp. Har De noe annet å bemerke?
Sv. Nei, jeg holder mig til rapporten.
Fremstod 3dje vidne Ola H. Thuestad
Sp. Hvad var De ombord i skibet?
Sv. 1ste maskinist.
Sp. Hvor lenge har De været ombord?
Sv. Jeg har været 1ste maskinist fra den 9de mars 1940.
Sp. Hvad var sisste havn?
Sv. Liverpool, bestemt for Halifax.
Sp. Når inntraff torpederingen?
Sv. Kl. 4.50 den 18. september.
Sp. Hvor var De da torpederingen fant sted?
Sv. Lå på benken i lugaren.
Sp. Hvem hadde vakt i maskinen?
Sv. Assistenten sammen med mig.
Sp. Gikk De i maskinrummet efter torpederingen?
Sv. Nei, jeg gikk ut på dekket for å se hvad som hadde hendt.
Sp. Var maskinen stoppet da?
Sv. Nei.
Sp. Hvem stoppet maskinen?
Sv. Da jeg så det blev gjort klart til å gå i båtene gikk jeg ned og varskodde om stoppe maskinen og komme opp.
Sp. Hvor traff den første torpedoen.
Sv. I nr. 2 styrbord og skibet krenget straks over til babord.
Sp. Kom De i båten med de andre.
Sv. Ja, jeg kom i motorbåten.
Sp. Når De kom i båten så De noe til u-båten da?
Sv. Nei, ingen ting.
Sp. Hvor lang tid efter dukket den op igjen?
Sv. Ca. en halv til en time.
Sp. Hvad hendte da De så u-båten.
Sp. Vi fryktet for at den vilde sende en torpedo til så vi rodde noe vekk fra skibet og ca. 5 minutter efter blev det sendt ennu en torpedo der traff i maskinrummet.
Sp. Så De da skibet sank?
Sv. Ja.
Sp. Hvorledes blev dere bjerget?
Sv. Vi blev tatt op av en destroyer og kom til St. John’s den 27 september.
Sp. Har De noe annet å bemerke?
Sv. Nei, jeg holder mig til raporten.
(Et par skrivefeil er retta på for å gjøre teksten lettere å lese.)
Illustrasjonsfoto: Tysk ubåtkaptein observerer aktiviteten på overflata via periskopet.
Illustrasjonsfoto: Torpedering fra babord mot maskinrommet.
Hva nettstedet Warsailors skriver om forliset
I følge et sammendrag av overlevendes uttalelser, funnet i et memorandum signert løytnant H. V. Stebbins, USNR (United States Naval Reserve), datert 4. november 1942, var Olaf Fostenes på kurs 285° sann, seilte med 15 1/2 knop fart og i sikk-sakk. Det var klart og helt stille, men mørkt. Ingen andre fartøy var observert. Radioen var stille, men hadde vært i bruk omtrent 56 timer før angrepet. Det var 4 utkikksposter; 2 på toppen av styrhuset og 1 på hver vinge, men ubåten og kjølvannet av torpedo var ikke sett på grunn av mørket. Angrepstidspunktet er oppgitt som 07:00 GCT i denne rapporten, som legger til at torpedoen resulterte i et stort hull omtrent 35 fot foran brua mellom de to lasterommene der hu blei truffet. De konfidensielle papirene og bøkene, samt 13 pakker med diplomatpost blei kasta over bord (den hemmelige W/T-koden blei levert til NCSO – Naval Control Service Officer – i St. John’s). Radiooperatørens forsøk på å sende en SOS mislyktes, men nødantennen blei rigga til slik at en melding kunne sendes (mottakeren var ubrukelig)….
[…] omtrent 35 minutter etter at skipet hadde blitt forlatt, blei en U-båt sett stige til overflaten mellom livbåten og skipet, hvorpå den dykka igjen til periskopdybde og avfyrte en andre torpedo som traff maskinrommet på babord side, og skuta sank (tid angitt som 08:30 GCT i overlevendes uttalelser).
Ubåten steg deretter opp igjen og livbåten blei beordra inn til sida for avhør angående skipets navn, destinasjon osv. Det var 3 offiserer og 5 eller 6 mannskap i tårnet og en offiser og en fra mannskapet kom ut av tårnet gjennom ei dør i bakkant av tårnet. Da navnet på skipet blei nevnt, utveksla offiserene på U-båten smil, noe som fikk de overlevende til å tru at U-båten hadde leita etter Olaf Fostenes. Kapteinen etterspurtes, men de blei fortalt at han hadde gått ned med skipet. En Hansaplast-bandasje blei gitt til et av besetningsmedlemmene; emballasjen blei seinere etterlatt om bord på HMS Firedrake.
Mens dette avhøret pågikk, blei en annen ubåt sett et stykke unna som signaliserte til den første med blinkende lys, som ble lest av Olaf Fostenes’ radiooperatør som begynnende “AAA-K-UBZ”, deretter fortsatt med semafor (kommunikasjon med handflagg). Denne ubåten kom også ved siden av og blei liggende. Etter at avhøret var avslutta, undersøkte den første ubåten den andre livbåten så vel som en tredje tom en, og deretter semaforerte den andre ubåten før de begge forsvant i overflatestilling i nordøstlig retning kl. 09:45 GCT.
Tysk marinemannskap bruker semaforflagg for å kommunisere visuelt under 2. verdenskrig.
De to ubåtene blei beskrevet som nøyaktig like, omtrent 150 fotlange, 500 tonn, nylig malt i mørkt grått eller svart, ingen tegn til avflaking eller rust, antenner bøyd bakover, men ingen notkuttere (for ikke å bli fanga i ubåtnett). Tårnet er omtrent 12 fot høyt, 6-8 fot langt, med firkanta form, 3 toms kanon på framre dekk, Oerlikon var montert på tårnet, og maskingevær akter om tårnet. Alle Olaf Fostenes’ offiserer var overbevist om at ubåtens offiserer var tyske og minst 3 av mannskapet italienske. Radiooperatøren mente at det hadde vært tukla med radiobryterne hans før angrepet, men var ikke helt sikker. Kapteinen var fornøyd med at det ikke kunne knyttes noen mistanke til mannskapet hans og at feil med bryterne kan tilskrives eksplosjonen.
Etter å ha forsynt seg av ekstra proviant og vann fra den ødelagte livbåten og en av flåtene, satte de to livbåtene seil til New Foundland (ca. 550 n. miles unna). Den 26. september, etter å ha seilt ca. 450 miles, blei de oppdaga av et amerikansk fly (H-10) og kort tid etter redda av HMS Firedrake som landsatte dem ved St. John’s morgenen etter. En undersøkelse om forliset ble holdt der 29. september 1942 med kaptein, 1. styrmann og 1. maskinist til stede.
Røft oversatt etter http://www.warsailors.com/singleships/olaffostenes.html
Roger W. Jordan og Jürgen Rohwer sier at Olaf Fostenes var i konvoi ON 129 da hendelsen ovenfor fant sted, men skipet er ikke nevnt blant deltakerne i denne konvoien, som hadde forlatt Liverpool 11. september.
Torpederinga sett fra tysk side
„U 380” var en tysk klasse VIIc-ubåt, sjøsatt i Kiel 5 November 1941 og overtatt av Kriegsmarine 22. desember samme år. Fra 1. juni 1942 blei farkosten innlemma i den 27. ubåtflotiljen og uker med utprøving av båten og øvelser for besetningen fulgte.
Kaptein:
Josef Jupp Röther, født 7. oktober 1907. Röther begynte i marinen i 1927, men blei offiser først ti år seinere. Deretter steg han raskt i gradene:
Fähnrich zur See 1. mai 1937
Leutnant zur See 1. oktober 1938
Oberleutnant zur See 1. oktober 1939
Kapitänleutnant 1. juli 1941.
Josef Jupp Röther, født 7. oktober 1907. Röther begynte i marinen i 1927, men blei offiser først ti år seinere. Deretter steg han raskt i gradene:
Fähnrich zur See 1. mai 1937
Leutnant zur See 1. oktober 1938
Oberleutnant zur See 1. oktober 1939
Kapitänleutnant 1. juli 1941.
Kaptein Josef Jupp Röther la stor vekt på å opprettholde god motivasjon/stemning blant sine mannskaper og ønska å være en faderlig venn for dem og skape god harmoni mellom alle om bord. Legg merke til firkløversymbolet i kapteinslua.
U-380 la ut på sitt første oppdrag i operasjonell tjeneste 4. august 1942. Den første turen gikk via norskekysten. Fra Trondheim bar det vestover i Atlanterhavet den 22. august 1942, på ei sjøreise som skulle vare i 47 dager, der de underveis fikk fornødenheter om bord fra forsyningsubåter de avtalte stevnemøter med. I begynnelsen av september 1942 opererte tre tyske ubåtgrupper mot vestallierte konvoier i Nordatlanteren: Vorvärts, Lohs og Pfeil.
I boka U 380: Da kleeblattboot fra 2011, beretter forfatterne Röll og Besler i dramatiske vendinger om livet om bord i ubåten fra dag til dag, basert på rapporter, notater og intervjuer. På side 68 begynner fortellinga om Olaf Fostenes, som først blei kategorisert som en damper uten kjent navn, rederi eller nasjonalitet.
18. september 1942, kl. 06.30:
Anropet „Skygge babord” alarmerte mennene på U 380. Kort tid etter blei denne „skyggen” identifisert som en „dampbåt”. Men å komme nær var vanskelig fordi lastebåten ikke bare endra kurs stadig vekk, men også seilte med høy hastighet – Röther anslo 15 til 16 nautiske mil. Fartøysjefen betrakta skipet med kikkert; det var mørkmalt og uten flagg. Dagen grydde allerede, så tiltak måtte iverksettes straks.
„Vi angriper!”
U 380 nærma seg destinasjonen i høy hastighet. Torpedorørene I til IV var allerede vannet, baugklaffene åpna seg, torpedoene var klare for reisen. Det gikk minutter før kommandantens stemme kunne høres igjen i båten:
„Retning 60 grader, avstand 2000 meter, hastighet 16 nautiske mil.”
Rattet på torpedokalkulatoren (Vorhalterechner, elektrisk dataenhet som beregner torpedoenes kurs etter inntasting av distanse, fiendens kurs, fiendens hastighet, egen kurs og egen hastighet) snurrer i båten.
„Stopp!” rapporterte Seemännische Nr. 1, Bootsmannsmaat [båtsmann] Brückner.
„Rør I og II klare!”
„Klart!”
Klokken 09.21 ga Röther 1. Wachoffizier (førstestyrmann) Herbert Loeder ordre om å aktivere avtrekkeren. Snart utløste torpedomekanikken i baugrommet den manuelle avfyringa.
En kort vibrasjon kunne kjennes i båten, så var „ålene” („Aale”, tysk marinesjargong for torpedoer) på vei.
„Torpedoer i farta”, kom beskjeden fra baugrommet.
På brua blei fem kikkerter retta mot fiendens skip. Et hult smell satte et støkk i mennene, den første torpedoen hadde truffet dampbåten midtskips. „Treff!” lød det gjennom ubåten.
I mellomtida hadde U 380 forsiktig nærma seg skipet da et granat plutselig traff sjøen omtrent hundre meter unna. Eksplosjonen skjøt en enorm vannfontene opp av havet.
„Han skyter på oss med akterkanonen sin, Herr Kaleun [forkortelse for Kapitänleutnant]!”, rapporterte styrmannen mens han holdt pusten , men Röther reagerte umiddelbart: „Alarm! Vi dykker!”
Båten flata raskt ut i periskopdybde. Röther pressa øynene mot gummiringene på periskopokularet, men ingenting kunne sees av skipet.
„Stig opp!” beordra Röther.
Dampbåten lå stille i sjøen med sterk slagside. For ikke å bli oppdaga måtte fartøysjefen dykke igjen. Gjennom periskopet så Röther den moderne hurtigladende kanonen i hekken og det lette maskingeværet på brudekket, som merkelig nok ikke var bemanna.
„Nådeskudd fra løp V!”, beordra fartøysjefen nå.
Sakte nærma U 380 nærma seg byttet. Igjen blei målet hviska gjennom båten:
„Retning 70°, distanse 800 meter, ingen fart!”
Klokka 11.20 kom nådeskuddet fra akter og traff fiendens forskip etter 45 sekunder. Lasteskipet sank umiddelbart lavere i sjøen foran, og Röther så gjennom periskopet hvordan mannskapet klatra i livbåtene.
„Stig opp!”
Det gikk mot slutten for den dødsdømte damperen, den sank innen 15 minutter i posisjon 44° 36' Nord/41° 05' Vest. Röther fikk U 380 forsiktig manøvrert opp til livbåtene og spørte de forliste sjømennene:
„What is the name of your ship?”
„Olaf Fostenes”, lød svaret.
Röther ville nå ta den norske kapteinen til fange, men ifølge sjømennene var han død. Etter at de forliste var gitt proviant og korteste kurs til nærmeste kyst, forlot U 380 havaristedet.
Hans-Joachim Röll & Michael Besler: U 380: Das Kleeblattboot, Mit Röther und Brandi auf Feindfahrt im Atlantik und Mittelmeer.
Flechsig, Würzburg 2011. Side 68–70, røft oversatt til norsk.
Stolt kaptein Josef Röther foran en senkingsvimpel som et mannskap lagde etter ei torpedering for å feire elimineringa av et fiendeskip.
Denne tyske fortellinga avviker på flere punkter fra det norske mannskapets:
I følge tyskerne blei ubåten beskutt tilbake etter å ha sendt den første torpedoen, og de ga nådestøtet før de norske sjøfolka hadde rukket å gå fra borde. At klokkeslettene avviker, beror nok dels på hvordan partene hadde stilt klokka. Nordmennene bruker sanntid basert på lengdegrad, mens tyskerne kanskje bruker tysklandtid?
I følge den norske rapporten, tok mannskapet vann og proviant fra den ødelagte livbåten og en av flåtene. Tyskerne sier at de ga nordmennene både proviant og hjelp med kursen til nærmeste havn. I beste fall bare en forskjell i hva man har valgt å vektlegge ved rapportering.
Sjøl om den tyske boka, som du ser forsida på her, uttrykker at den ikke ønsker å drive heltedyrking, så framviser den i ettertid ei patriotisk holdning til det tyske krigsprosjektet.
U-380 Firkløverubåten. Bokforside.
Å bli torpedert, senka og hensatt i en livbåt midt ute på havet
Hvor enn de befant deg om bord i Olaf Fostenes i gråslysninga fredag 18. september 1942 kunne mannskapene ikke unngå å bli vekka av drønnet og rystelsen i båten da torpedoen traff skutesida. Alle kom seg raskt på dekk der det i første omgang var snakk om å få oversikt over den aktuelle situasjonen – hva var skjedd, hva var skada og hvor, var alle kommet seg opp og i tilfelle noen skada, hva var tilgjengelig av redningsutstyr og måtte skipet evakueres, m.m.?
Faren min fortalte at han på et tidspunkt overveide å gå tilbake i lugaren for å få på seg bedre klær. Det var jo uklart hvilke nye, utfordrende omstendigheter han kunne havne i etter dette. Men han slo det fra seg og kunne smile i ettertid av de litt panikkpregete og dumdristige tankene som dukka opp i stundens alvor da det først og fremst gjaldt å berge livet.
Da den tyske ubåten steig opp av vannet mens de satt i livbåten, dukka også den skrekkelige muligheten opp i de skipbrudne at tyskerne nå kunne komme til å gjøre slutt på dem alle. Heldigvis slapp de unna med skrekken, sjøl etter at tyskerne tydelig var misfornøyd for ikke å få tak i kapteinen og de allierte hemmelighetene han bar på. Kapteinen skjulte seg som nevnt som en av de ordinære mannskapene og hadde rukket å kvitte seg med alle papirene.
Om selve seilasen videre i de små redningsbåtene, fortalte han ikke stort mer enn at de uten kontakt med omverden heller ikke fikk informasjon om hva slags vær og vindforhold som var i vente der midt ute på havet. Så de rodde inn i uvissa på mange måter.
Det blei sparsomt med mat de neste 9 dagene og lite omløp i magen. Derfor fikk de fleste en hard oppstart etter det første skikkelige måltidet.
På kaia i St. John’s blei de skipbrudne møtt av det kanadiske Salvation Army. Øyvind var i ettertid evig takknemlig for Frelsesarmeens humanitære innsats på alliert side under den andre verdenskrigen.
Torpedering og senking av handelsskip under krigen
Faren min hadde, tross alt, igjen vært heldig. 2585 norske sjøfolk omkom i krigsforlis i uteflåten under andre verdenskrig. I tillegg omkom 977 utlendinger ved forlis av norske skip.
Tallene varierer mellom ulike kilder, men disse talla er henta fra boka Handelsflåten i krig 1939–1945. Krigsseiler. Krig, hjemkomst, oppgjør, bind 4 av Guri Hjeltnes, Oslo 1997, side 414.
Krigsminnesmerke ved Nordre Slagen kirke i Vestfold.